Kalla fakta og gastric bypass

[polarjenta]

Jeg har venninner som har tatt denne operasjonen, og det som går igjen er manglende oppfølging på det psykiske plan. For noen er det ikke noe problem, mens det for andre faktisk blir et stort problem.

Jeg skulle ønske at før man fikk en slik operasjon så var gjort noe med evt spiseforstyrrelser, jeg tenker iallefall at det hjelper lite med en operasjon dersom hodet ikke henger med.

I forhold til offentlig og privat, så tror jeg det varierer veldig i forhold til oppfølging før og etter. Ei venninne av meg fikk den dekket offentlig, men siden sykehuset ikke klarte å oppfylle ventelistegarantien ble hun sendt til Aleris, og dermed følge hun deres opplegg både før og etter. Hun hadde garantert trengt tettere oppfølging enn det hun får.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

jeg tenker iallefall at det hjelper lite med en operasjon dersom hodet ikke henger med.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

Ja, det kan jeg skjønne. Men jeg tror likevel at dersom man har en spiseforstyrrelse så må det være en plan i forhold til dette. Ikke bare gi en operasjon og ferdig med det liksom. Det er der jeg syns det svikter.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja og nei. Mange føler at det blir lettere å jobbe med spiseproblemene når man ikke lenger har overvekten hengende over seg. Det er nemlig vanskelig å ta tak i alle problemer på én gang.

Jepp, sånn var det for meg. Jeg taklet ikke å ta tak i begge deler på en gang, så jeg lot meg opereres selv om jeg hadde en tung spiseforstyrrelse. Det gikk helt fint med meg siden selvbildet mitt for det meste var vektrelatert og bedret seg i takt med nedgangen, men jeg ser og skjønner at ikke aller har det på samme måte.

Jeg tror også, og dette har jeg sett mange ganger, at man gjerne sliter med psykisk med vektnedgangen om man har vært overvektig hele livet. Jeg har ikke det, og jeg følte meg aldri hjemme i min store kropp, jeg ble en annen, og jeg fant meg selv igjen i takt med vektnedgangen. De som har vært overvektige hele livet, kjenner jo ikke til noe annet utseende og sliter kanskje litt mer siden de "mister" det de alltid har kjent, om dere skjønner. Det kan nok være litt frustrerende, selv om man vil ned i vekt. Man går til noe ukjent, mens jeg og andre som har vært slanke før vi ble overvektige, finner oss selv igjen. Det har nok MYE å si.

Men ja, det er et dilemma det der. Hvem som skal få operasjon og ikke. Jeg var så psykisk langt nede på slutten at jeg tror glatt jeg kunne fått avslag i det offentlige, om jeg hadde hatt tid til å vente. Og da hadde jeg ikke sittet her i dag, slank og med mye bedre helse, en sønn som aldri hadde vært her uten at jeg hadde gått ned i vekt osv. Et nytt liv. Men som sagt så vet jeg at dette ER et problem, så hva skal man gjøre? Oppfølging er i hvert fall alfa omega.

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Jepp, sånn var det for meg. Jeg taklet ikke å ta tak i begge deler på en gang, så jeg lot meg opereres selv om jeg hadde en tung spiseforstyrrelse. Det gikk helt fint med meg siden selvbildet mitt for det meste var vektrelatert og bedret seg i takt med nedgangen, men jeg ser og skjønner at ikke aller har det på samme måte.

Jeg tror også, og dette har jeg sett mange ganger, at man gjerne sliter med psykisk med vektnedgangen om man har vært overvektig hele livet. Jeg har ikke det, og jeg følte meg aldri hjemme i min store kropp, jeg ble en annen, og jeg fant meg selv igjen i takt med vektnedgangen. De som har vært overvektige hele livet, kjenner jo ikke til noe annet utseende og sliter kanskje litt mer siden de "mister" det de alltid har kjent, om dere skjønner. Det kan nok være litt frustrerende, selv om man vil ned i vekt. Man går til noe ukjent, mens jeg og andre som har vært slanke før vi ble overvektige, finner oss selv igjen. Det har nok MYE å si.

Men ja, det er et dilemma det der. Hvem som skal få operasjon og ikke. Jeg var så psykisk langt nede på slutten at jeg tror glatt jeg kunne fått avslag i det offentlige, om jeg hadde hatt tid til å vente. Og da hadde jeg ikke sittet her i dag, slank og med mye bedre helse, en sønn som aldri hadde vært her uten at jeg hadde gått ned i vekt osv. Et nytt liv. Men som sagt så vet jeg at dette ER et problem, så hva skal man gjøre? Oppfølging er i hvert fall alfa omega.

Det går jo bra med mange, og det er jo fint. Men jeg skulle ønske oppfølgingen var myye bedre, også i forkant av operasjonen. Det er faktisk folk som blir operert som tror at en operasjon er løsningen på alt, og at de bare kan spise hva de vil etterpå. Sikkert ikke så mange, men jeg er rimelig sikker på at det gjelder flere enn de jeg kjenner. Som faktisk er operert, men fortsatt er overvektig, og som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg skjønner godt at man må gjøre en innsats selv, men jeg tenker at når man har tatt det skrittet at man ønsker en operasjon, så bør oppfølgingen i forkant og etterkant være god!

[kie]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Det går jo bra med mange, og det er jo fint. Men jeg skulle ønske oppfølgingen var myye bedre, også i forkant av operasjonen. Det er faktisk folk som blir operert som tror at en operasjon er løsningen på alt, og at de bare kan spise hva de vil etterpå. Sikkert ikke så mange, men jeg er rimelig sikker på at det gjelder flere enn de jeg kjenner. Som faktisk er operert, men fortsatt er overvektig, og som ikke klarer å gå ned i vekt. Jeg skjønner godt at man må gjøre en innsats selv, men jeg tenker at når man har tatt det skrittet at man ønsker en operasjon, så bør oppfølgingen i forkant og etterkant være god!

Ja, men det er jo ikke bare blant folk flest operasjon ses på som "veien, sannheten og livet". Det hender også at man kan oppleve litt press i forhold til operasjon og ikke oppleve å bli hørt ang. en reell bekymring for at matmisbruksproblematikken skal flytte seg fra mat til andre områder. Det er ikke bare bare å si ifra om at man ikke føler at hodet er helt på plass ennå i møte med frelste fagfolk som "har en annen pasient som ble operert og det var bare helt fantastisk og hun har fått et helt nytt liv nå og... "

For de finnes også. Selv om det sikkert er mest urealisme i gruppen av potensielle kandidater for en vektoperasjon, finnes det også blant helsefolk. Enten det er psykologer eller fastleger. Akkurat som det jo også finnes folk i faggruppene som ikke anerkjenner operasjon som den riktige løsningen i andre tilfeller.