Er det for lett å slippe unna med omsorgssvikt?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

Det at det er stort gjennomtrekk av ansatte i etaten er et virkelig stort problem, og det sier også mye om engasjementet til mange av dem som jobber her. Jeg har selv en nær meg som har jobbet i barnevernet, og som ga opp. Det ble for mange oppoverbakken, byråkrati og tungnemnt lovverk å håndtere, og denne personen, som så mange andre, ble syk av å jobbe her og fikk seg annet å gjøre.

Jeg tenker at mye av problemet ligger her og skulle ønske at dette kunne tas tak i. Hvorfor blir det ikke sett nærmere på slikt i etterkant av grove saker som blir løftet fram i media?

Jeg kjenner også en som sluttet å jobbe i BV etter et år, for hun klarte ikke å leve med at de VISSTE at noe var galt i familier uten å ha tilstrekkelig bevismateriale for å gripe inn.

Som lærer har jeg forundret meg over saker der ett barn i en familie har blitt flyttet i forsterhjem mens (åpenbart vanskjøttede) småsøsken blir værende i det samme hjemmet. Eller hvordan det i familier der det har blitt begått alvorlige overgrep mot en storesøster (med påfølgende alvorlig psykisk sykdom som resultat) finnes småsøsken som ikke blir inkludert i noen form for ivaretaking (som f.eks samtaleterapi) i etterkant. Erkjennes det ikke at det som skjer i en familie også i stor grad påvirker de som ikke er direkte utsatt?

Jeg ønsker meg et langt mer effektivt system for å ivarereta barn generelt - både med tanke på mindre byråkrati og med langt større samarbeid mellom instanser.

Jeg har hatt en elev som skulle flyttes fra hjemmet og til institusjon i en annen by uten at skolen har blitt informert om når det skulle skje (mor samarbeidet ikke med skolen og BV anså ikke det som sin oppgave. Jeg ringte til slutt BV selv for å finne ut av dette (gutten visste ikke selv hvilken dato han skulle flytte, Han var 11 år, skjør, og fryktelig nervøs) - og da fikk jeg opplyst hvilken dato han skulle flyttes med et "Ja, det er jo kanskje greit at dere blir informert, ja". Så kunne vi finne fram kalenderen og telle dager og vi kunne som både klasse og lærere ta et ordentlig farvel. Æsj. Jeg begynner å grine når jeg tenker på det fremdeles.

Ellers i hjelpeapparatet står det også dårlig til med samarbeid mellom de ulike instansene i vår kommune. Etter at det ble slik at fastlegen skulle henvise til BUP, vil ikke BUP snakke med skolen overhodet. Vi tok en gang en telefon til BUP i forbindelse med en gutt som det lå en søknad inne på og fikk følgende svar "Vi snakker ikke med dere".

Det at de ulike instansene opererer i vantette skott er garantert ikke til fordel for barna.