Om tidlig ultralyd og dette med sykdommer man kan finne der

[Pamina]

Hvis Høybråten i tillegg gikk inn og sjekket skilsmissestatestikken på foreldre med svært alvorlige diagnoser, så ville han neppe drive å nekte folk å sjekke fosterets tlistand. Det er uhyre tungt arbeid ha ha barn som har alvorlige funksjonhemminger. Det er ikke alle ekteskap som tåler det, og det er ikke alle mennesker som klarer en sånn jobb i tillegg til flere andre barn og vanlig jobb ved siden av. All ære til de som fikser det!

Hvis man er i risikosonen, så må det være lov å sjekke ut, og eventuelt velge bort et liv som sykepleier, proff NAV-utøver og utslitt, ved siden av vanlig jobb. De færreste får velfungerende dissimilisbarn.

[Imma]

Man sier man ikke ønsker et sorteringsamfunn , så derfor ikke UL eller fosterdiagnostikk før uke 18. Dersom det blir oppdaget avvik i uke 18 er det i praksis ingen som får nei, så søknad om senabort. Så sorteringssamfunn er det okke som, bare at i stedet for å sorter i uke 12-14 så blir det gjort i uke 20-23, med all den ekstra lidelse det medfører.

Dersom man (politisk) virkelig ønsker et samfunn for alle, hvorfor finner man da så dårlige ordninger for familier som faktisk får barn med handicap? Man sier "Ja, vi ønsker alle barn velkommen, du er slem og umoralsk om du velger bort et barn med misdannelser etc, men du skal bruke resten av livet ditt på å slåss for dette barnets rettigheter til hjelp for å få et verdig liv" :forvirret: Men det er en litt annen diskusjon.

[Bokormen]

Det har slått meg at en del mennesker har et nesten romantisk syn på dette med å få alvorlig syke og/eller funksjonshemmede barn. Ikke sjelden "kjenner de en mann som har en kjempesøt datter med downs, et ordentlig sjarmtroll!"

Familier som lever med dette hele hele tiden konstant står i det som for oss andre er unntakstilstander. Der vi er slitne etter en periode med syke barn, baby som ikke sover og skriker mye og så videre, så er det faktisk hverdagen for mange familier. Det er ikke meningen å svartmale, men gjennom jobben så kjenner jeg godt til tenåringer som aldri har sovet en hel natt, som fortsatt må gjetes hele tiden osv. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er for foreldrene, men at det er blytungt er det liten tvil om. Og så er det masse praktiske utfordringer som dukker opp. Greit nok at mange steder er tilrettelagt for rullestol, men å skifte bleier på et voksent menneske, det er det få steder som er egnet til. :btdt:

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det har slått meg at en del mennesker har et nesten romantisk syn på dette med å få alvorlig syke og/eller funksjonshemmede barn. Ikke sjelden "kjenner de en mann som har en kjempesøt datter med downs, et ordentlig sjarmtroll!"

Tror du virkelig det? At fordi man påpeker barnets sjarm og utstrålingen romantiserer man enten barnets tilstand, eller hvordan det vil være å ha et barn med spesielle behov?

[Bokormen]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Tror du virkelig det? At fordi man påpeker barnets sjarm og utstrålingen romantiserer man enten barnets tilstand, eller hvordan det vil være å ha et barn med spesielle behov?

Ja, jeg får ofte det inntrykket. Men det kan også tenkes at mange er redde for å tråkke på ømme tær, og derfor er veldig raske med å rose disse barna (her snakker jeg om barn jeg kjenner altså, ikke tilfeldige bekjente. ) Jeg har flere ganger opplevd at mennesker har stusset på bruk av avlastningsbolig f.eks (h*n er da så snill, og sitter da rolig i stolen sin, så trist at de bruker avlastning til og med i romjula!), da det i realiteten dreier seg om å kunne skape rom også for søskene, at de kunne besøke besteforeldrene sine et par dager i juleferien.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Ja, jeg får ofte det inntrykket. Men det kan også tenkes at mange er redde for å tråkke på ømme tær, og derfor er veldig raske med å rose disse barna (her snakker jeg om barn jeg kjenner altså, ikke tilfeldige bekjente. ) Jeg har flere ganger opplevd at mennesker har stusset på bruk av avlastningsbolig f.eks (h*n er da så snill, og sitter da rolig i stolen sin, så trist at de bruker avlastning til og med i romjula!), da det i realiteten dreier seg om å kunne skape rom også for søskene, at de kunne besøke besteforeldrene sine et par dager i juleferien.

Har samme erfaring som deg, Bokormen. Har også opplevd at noen tror de vet alt om et barn/ungdom og dermed ikke kan fatte at barnet har avslastning, men ikke ser hele hjelpebehovet, det være seg hjelp til hygiene, klokka, økonomi - eller angstanfall, søvnløshet, trass eller ekstremt opptatthet av rutiner.

At ikke alle ønsker avlastning er greit nok. Men man bør ikke dømme de som ønsker det.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Man sier man ikke ønsker et sorteringsamfunn , så derfor ikke UL eller fosterdiagnostikk før uke 18. Dersom det blir oppdaget avvik i uke 18 er det i praksis ingen som får nei, så søknad om senabort. Så sorteringssamfunn er det okke som, bare at i stedet for å sorter i uke 12-14 så blir det gjort i uke 20-23, med all den ekstra lidelse det medfører.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og ja - UL gir ingen garantier om at alt er vel. Det gir kun en evaluering på de vanligste kromosomfeilene og en grovsjekk. Det vil fødes funksjonshemmede barn i Norge om alle får duotester også. Men jeg ser ikke at det er noen grunn til å nekte duotest til de som ønsker?

Nuvel. UL oppdager endel feil, men er ingen evaluering av kromosomfeil. Enkelte ting man kan se på UL kan tyde på gitte kjente syndromer, men flere av de vanligste kromosomfeilene gir set ikke til kjenne på UL. Men ja, det vil fortsatt fødes funkjonshemmede barn.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er sterkt uenig SF.
Det er fordi jeg mener at barn med funksjonshemminger er en del av livet. Det betyr ikke en bagatellisering av problemene det medfører. Det er ingen rosemaling.
Det handler om et syn på livet og at det å ta livet av mennesker med funksjonshemminger er noe jeg er sterkt i mot.

Mange funksjonshemminger oppdages ikke tidlig på UL, men kan oppdages når det blir 25 uker, 28 uker eller like før fødsel. Noen skader kan også oppstå underveis.
Disse har livets rett. Det har ikke de barna som man tror (etter funn på UL og fosterdiagnostikk) vil ha skader som ikke man kan takle som foreldre.

Nå kan man sortere bort alt som UL og fosterdiagnostikk ser på som uheldige funn. Skal det være åpent for sortering bort av alle slags diagnoser i framtida?

Skal man virkelig presse folk til å føde barn med høy risk for ADHD? Skal man presse folk til å føde gutter om de har 8 fra før og de inderlig ønsker seg en jente?

Jeg tror vi har rimelig likt grunnsyn, men er litt preget av ulik yrkesbakgrunn. Jeg er enig med deg i at funksjonshemmede har livets rett som et utgangspunkt. Men jeg mener faktisk at for noen mennesker er det bedre å slippe å bli født. Og det er direkte slemt gjort mot endel familier som ender med et funksjonshemmet barn hvordan vi behandler dem, jeg tenker da på hjelp og avlastning hovedsaklig. Det er ikke snakk om å bare akseptere at vi har noen blant oss som krever litt mer, men det er snakk om barn som aldri har et smertefritt døgn og foreldre som aldri får sove ei hel natt, søsken som aldri får det de trenger av voksenkontakt. Når man bygger ned institusjoner og utvider det medisinske tilbudet øker presset på de aktuelle familiene vanvittig. Det er egentlig skadelig for slike diskusjoner at det er Downs syndrom som alltid trekkes frem som eksempel, for det er jo peanuts i forhold til mye annet.

Jeg tror dessuten ikke helt på den har-man-sagt-a-så-blir-det-vanskelig-å-ikke-si-b-retorikken. Selvfølgelig må man ha et klart bilde av hva man ønsker å tillate av fosterdiagnostikk og svangerskapsavbrudd etter fosterdiagnostikk. Jeg synes ikke at det er et argument for å lukke øynene lengst mulig slik at det oppdages på et tidspunkt hvor det er vesentlig vanskeligere å forholde seg til. Hvis man først skal oppdage alvorlige tilstander må det være en fordel at det skjer på et så tidlig tidspunkt som mulig.

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg er ikke motstander av duotester, men jeg mener ikke at det er samfunnets oppgave å betale for at alle skal få.

Jeg blir også skremt av at resultater av duotest brukes til å luke ut mennesker man ikke vil ha.

Enig.

Men dette er etisk sett kronglete landskap, noe lovgivningen bærer preg av. For:

- Man kan abortere bort friske foster opp til 12 uker uten noen spørsmål. Senere også etter nemd.
- Man får ikke avdekke tilstander hos fosteret (kjønn eller medisinske tilstander) som ville øke sannsynligheten for at man velger å avbryte svangerskapet, for da sorterer man....
-... med mindre man på grunn av alder eller arv har økt risiko for slike tilstander. Da kan man både sortere på kjønn og diagnostisere tilstander med påfølgende abort.
-Ved 18 uker er det en UL-kontroll for alle hvor man egentlig ikke skal se på fosteret i det hele tatt, kun se på morkakeplassering og telle fostere (og se etter grove feil), men hvor det likevel blir gjort en ganske utstrakt fosterdiagnostikk og hvor man likevel oppdager endel tilstander man ikke skal oppdage på et tidligere tidspunkt. Mange av disse fører da til igangsetting i uke 20 da ingen får avslag på en abortsøknad med grunnlag i sykdom hos fosteret.

Jeg mener at det må være en fordel for foreldre og barn hvor utfallet likevel vil bli abort ved større avvik at dette får skje så tidlig som mulig. Det blir jo litt rart at man som samfunn godtar at man fjerner friske fostere, men at hvis man først vet at fosteret er alvorlig sykt, blir det mindre greit sett fra samfunnets side. Ja, det er viktig å opprettholde en forståelse for at vi skal ha et samfunn hvor mennesker er like mye verdt uansett funksjonshemming, men ved alvorlige tilstander kan det være en fordel å få avsluttet så tidlig som mulig. Faktisk tror jeg det kan være greit å si høyt at ja, vi driver fosterdiagnostikk og heller ta debatten om hva det er greit å sortere bort og ikke, da unngår man strutsepolitikken som føres idag. Man undersøker på alt, men på et senest mulig tidspunkt i håp om at flest mulig ikke oppdager det "i tide".

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Det har slått meg at en del mennesker har et nesten romantisk syn på dette med å få alvorlig syke og/eller funksjonshemmede barn. Ikke sjelden "kjenner de en mann som har en kjempesøt datter med downs, et ordentlig sjarmtroll!"
:

Mitt inntrykk er at det er noe man gjør fordi det er så lite annet "positivt" å si om et mulithandicappet barn, eller et barn med Downs. De fleste realiserer at det er veldig mange flere bekymringer, mer slit og mye mer krevende enn å ha et friskt barn. Det første som slår en ofte når man ser f.eks. multihandicappete barn er jo nettopp hvor vanskelig dette er. Det tror jeg mange kompenserer ved å sette ekstra fokus på hvor søte barnet er, og prøver å male litt ekstrarøsenrødt (kanskje som trøst?).

[Bokormen]

Det er godt mulig det, Olympia. Og noen ser jo helt klart belastningen på foreldrene. Men samtidig så ser vi utenforstående gjerne mest av de enkle sidene, de gode dagene, hvor barnet er i form til å være med på butikken eller skoleavslutningen eller hva det nå skal være.

[Najade]

Jeg sitter med mange av de samme tankene som deg, smilefjes.

Et problem jeg definitivt ser i forhold til evt økning av aborter der det er misdannelser/indikasjon på alvorlig sykdom m.m, er jo at det blir færre med slike sykdommer (naturlig nok).
Og jeg er litt redd for at det kan bli enda vanskeligere for disse menneskene i samfunnet vårt, og for foreldrene deres. F.eks det Floksa sier, hva om hjelpeapparatet blir bygd så ned at det blir sånn at bare de med god råd kan unne seg å ikke få vite/ta abort for å unngå å have i et uføre.

Men uansett så kan man jo ikke "pålegge" noen å få barn de ikke føler de kan ivareta for å sikre velferdsgoder og aksept for dem som allerede er født?

Så er det jo en diskusjon dette med at noen roper høyt om sorteringssamfunnet, mens man på den annen side allerede må bruke enormt mye av tiden sin på å slåss om å få riktig hjelp. Helt på trynet spør du meg!

Opprinnelig lagt inn av Floksa, her.

Så fremt det ikke bærer med seg at "sånne som meg" som ikke vil vite vil bli straffet (økonomisk feks) for å bære fram et handickapet barn. Type, dette har du jo valgt selv, tenkning, så tror jeg det uansett er en utviklig som vil komme.

Duotester er ikke hundre prosent sikre. Det vil alltid fødes barn med ulike sykdommer eller med spesielle behov. Og selvsagt må testing være frivillig. Det må også være helt frivillig hva man velger å gjøre med resultatet av en slik test.

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Et problem jeg definitivt ser i forhold til evt økning av aborter der det er misdannelser/indikasjon på alvorlig sykdom m.m, er jo at det blir færre med slike sykdommer (naturlig nok).
Og jeg er litt redd for at det kan bli enda vanskeligere for disse menneskene i samfunnet vårt, og for foreldrene deres. F.eks det Floksa sier, hva om hjelpeapparatet blir bygd så ned at det blir sånn at bare de med god råd kan unne seg å ikke få vite/ta abort for å unngå å have i et uføre.

Men det er da ikke et gyldig argument at det bør pålegges å føde syke barn til flere fordi de som da velger eller får et barn som feiler noe som ikke oppdages i testene eller som har noe som ikke testes på da får lavere behandlingstilbud? Det blir veldig galt føler jeg.