Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Det er sant, det er jo tross alt de samme menneskene vi snakker om, egentlig. Studenter begynner i arbeidslivet og alle må vi fylle ut selvangivelse. Folk klager dessuten gjerne over skattenivå også, uten å nok en gang _se_ hvor ekstremt heldige vi er som lever under norske forhold - totalt sett.

Da er vi nok mer på nett, ja.

Men selv om dette kanskje nå for tiden synliggjøres mest gjennom media i forhold til uføre, tror jeg man må trå varsomt om man trekker raske konklusjoner om at man derfor må "stramme opp folk" via støtteordninger der. For da rammer man jo også folk som kan være syke alle andre steder enn i moralen sin.

Det er nok det jeg reagerer så veldig på. Og jeg får frysninger og skumle assosiasjoner når man kobler menneskesyn med politisk agenda. I tillegg får jeg tanker om at positivitetstyranniet har gjennomsyret litt for mye.

Sitat:

I den positive tenkningens verden er alle utfordringer innvendte og kan overvinnes gjennom en viljesanstrengelse.

(blogg)

Jeg er ikke bare bekymret for hvordan dette menneskesynet eventuelt skal ramme meg og mine. Jeg er aller mest bekymret for at mine barn skal adoptere det menneskesynet. At medmenneskeligheten vår får et skudd for baugen.

Slik jeg ser det er mentaliteten vi snakker om generelt nå og det menneskesynet jeg frykter er i ferd med å utvikle seg, egentlig to sider av samme sak. Begge deler virker litt for kynisk etter min smak. Men så er det dette med å dra alle over en kam, da. (Eller hvordan uttrykket går.) Jeg har full forståelse for at noen velger å ikke jobbe i studietiden, eller velger å bare jobbe litt. Studenter skal jo tross alt først og fremst studere. Andre har jeg kanskje litt mindre forståelse for. Det er muligens når usolidariske holdninger blir styrende for valgene (til de som har valgmuligheter!) at jeg ikke er helt komfortabel. Men dette tror jeg løses dårlig med kutt. Folk som vil utnytte noe vil utnytte det de kan. Også de nedkuttede løsningene. Så hva skal vi gjøre da? Bare fortsette å sable ned velferdsordninger?

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Og jeg får frysninger og skumle assosiasjoner når man kobler menneskesyn med politisk agenda. I tillegg får jeg tanker om at positivitetstyranniet har gjennomsyret litt for my

Jeg har ikke annet som bakgrunn for all min politiske interesse enn menneskesyn sånn ca jeg altså?

Og jeg mener at det at man ikke kan glise seg fri av kreft er én ting. Men det å tenke positivt og at det er en viktig ressurs å bruke at man velger dette - det er faktisk ganske viktig.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg har ikke annet som bakgrunn for all min politiske interesse enn menneskesyn sånn ca jeg altså?

Og jeg mener at det at man ikke kan glise seg fri av kreft er én ting. Men det å tenke positivt og at det er en viktig ressurs å bruke at man velger dette - det er faktisk ganske viktig.

Velge, joda, en kan velge langt på vei. Jeg opplever meg selv som positiv og får iallefall mange tilbakemeldinger på at jeg er det, men samtidig så har jeg opplevd å ligge i dødsangst flere ganger. Det var første gang jeg var kreftsyk og faktisk skulle bli frisk.

Jeg er takknemlig og ydmyk på at jeg klarer å være positiv selvom at statistikken sier at jeg vil dø av kreften denne gangen. Jeg har all respekt for de som ikke klarer det. Jeg er heldig på mange måter. Jeg har familie, barn, venner og kjenner veldig mange, og ikke minst er jeg god til å kommunisere. Jeg klarer å være åpen og snakke om min situasjon og er ikke redd får at tårene kommer. Alt dette hjelper meg til å holde meg oppreist. Samtidig som jeg har tunge dager da jeg har lyst til å gi opp alt.

Jeg har en del tanker om positivitetstyranniet. Det kan skape angst det også. Første gang jeg ble syk kom ei bort til meg og sa: Hvis du vil bli frisk så blir du frisk.

Hun tror at det er slik det er. Flott for henne. Jeg tror også at positivitet hjelper på mange måter når man er alvorlig syk. Det har med hva slags stoffer kroppen produserer når vi er positive, men vi skal være VELDIG forsiktig med å pålegge mennesker i kriser å tenke positivt slik at det føles som en tvangstanke. For de som ikke klarer det kan det føre både til angst, fordi de ikke er positive nok og et nederlag fordi de ikke klarer å være positive. Vi er forskjellige og vi må møtes der vi er.