NAV - Trygd - det hardner til for oss kronikere

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener at om en som er syk plages med litt øm selvfølelse fordi han eller hun ikke kommer helt inn i gjengen på jobben er helt knekkende likegyldig. Det får man jobbe med selv. Det er IKKE grunn til å slippe å jobbe det man kan.

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Men alternativet er jo å gå hjemme og ikke få noe sosial kontakt i det hele tatt. Nei, jeg skjønner det fortsatt ikke.

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Nei, det fins andre måter å aktivisere trygdede på, enn ministillinger. Trening, kurs, grupper, hospitering, tilrettelegging, arbeidstrening osv

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

For meg personlig ville dette vært mye mer problematisk. Det er jo ikke jobb jo. :dramaqueenstemme: Da ville jeg følt meg enda mer som pasient.

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Jeg mener at du ikke forstår noenting av hvordan det påvirker en å være kronisk syk, (eller muligens reagerer helt annerledes på det enn de fleste)

Du sier på den ene siden at det er bra for selvfølelsen å jobbe litt, og så på den andre siden at du ikke bryr deg om selvfølelsen til de syke. Selvfølelsen til en kronisk syk er under temmelig stort press allerede, tro det eller ei.

Jeg er helt enig i at det ikke er bra for folk å gå hjemme og sose, og at aktivitet er en bra ting, men å tvinge folk inn i ministillinger hvor man hverken får kontinuitet eller sosial kontakt er ikke veien å gå.

Jeg sier og mener av hele mitt hjerte at hver enkelt må ta ansvar for sin egen selvfølelse. Det er ikke mitt ansvar å betale en annen for å gå hjemme fulltid dersom vedkommende kunne bidratt med noe. Det er ganske mange i dette landet som hver eneste dag går på en jobb de syns er helt pyton, men de må gå på den uansett fordi de må forsørge seg. Jeg forventer at også de som er syke faktisk tar såpass ansvar for seg selv at de bidrar med det de kan. Om alle bidro med det de kunne så kunne kanskje rigide ordninger som rammer de aller sykeste hardt faktisk vært smidigere.

Jeg har forøvrig nær og inngående kjennskap til hva det gjør med psyken å være syk, ufør og you name it. Jeg tror nettopp det er grunnen til at jeg føler for å si noe.

Det er ikke for å få sosial kontakt eller hygge seg man skal tvinge noen inn i noen ministilling. Det er rett og slett for å utnytte arbeidskapasiteten de tross alt har til noe nyttig. Det er ikke sånn at de som jobber fulltid har krav på å kose seg på jobben. Ei heller å likes på jobben, være velkommen eller verdsatt. Det er ikke noen forskjell på en som er deltidsansatt eller fulltidsansatt i dette - men forsørge seg selv med det man kan må man uansett.

Opprinnelig lagt inn av LilleBulla, her.

Ja for all del, dersom man heller vil det er det jo bare topp, kjør på, jeg skal ikke klage på det. Min erfaring var en annen, jeg ble en overflødig arbeidstaker ingen kunne regne med, ble satt til konstruerte arbeidsoppgaver, og kunne legge til desillusjonert og ulykkelig på lista over fysiske og psykiske plager. Jeg har opplevd at mange har kjent seg igjen når jeg har fortalt om det.

Ja - også da? Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar? At man greier seg selv med de ressursene man har og at man faktisk bruker disse?
Som nevnt så er det ikke sånn at alle som er friske har det koselig på jobben heller.

Jeg er helt for å betale både utdannelse og det som skal til for at folk skal greie å forsørge seg. Men mer enn det synes jeg ikke at samfunnet trenger å ta ansvar for. Noe ansvar for eget liv skal man ta selv også - og har man evne til å ta 15 % ansvar for seg selv så tar man 15 % ansvar for seg selv.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar?

Skjønner du ikke at med oppkonstruerte arbeidsoppgaver i en stilling bedriften ikke trenger å få fylt, bidrar man ikke?

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg sier og mener av hele mitt hjerte at hver enkelt må ta ansvar for sin egen selvfølelse. Det er ikke mitt ansvar å betale en annen for å gå hjemme fulltid dersom vedkommende kunne bidratt med noe. Det er ganske mange i dette landet som hver eneste dag går på en jobb de syns er helt pyton, men de må gå på den uansett fordi de må forsørge seg. Jeg forventer at også de som er syke faktisk tar såpass ansvar for seg selv at de bidrar med det de kan. Om alle bidro med det de kunne så kunne kanskje rigide ordninger som rammer de aller sykeste hardt faktisk vært smidigere.

Jeg har forøvrig nær og inngående kjennskap til hva det gjør med psyken å være syk, ufør og you name it. Jeg tror nettopp det er grunnen til at jeg føler for å si noe.

Det er ikke for å få sosial kontakt eller hygge seg man skal tvinge noen inn i noen ministilling. Det er rett og slett for å utnytte arbeidskapasiteten de tross alt har til noe nyttig. Det er ikke sånn at de som jobber fulltid har krav på å kose seg på jobben. Ei heller å likes på jobben, være velkommen eller verdsatt. Det er ikke noen forskjell på en som er deltidsansatt eller fulltidsansatt i dette - men forsørge seg selv med det man kan må man uansett.



Ja - også da? Det må da være en personlig god følelse likevel å vite at man bidrar? At man greier seg selv med de ressursene man har og at man faktisk bruker disse?
Som nevnt så er det ikke sånn at alle som er friske har det koselig på jobben heller.

Jeg er helt for å betale både utdannelse og det som skal til for at folk skal greie å forsørge seg. Men mer enn det synes jeg ikke at samfunnet trenger å ta ansvar for. Noe ansvar for eget liv skal man ta selv også - og har man evne til å ta 15 % ansvar for seg selv så tar man 15 % ansvar for seg selv.

Selvsagt er det mange friske som har det dritt på jobben. Det er jo trist for dem, men de har tross alt hauger med muligheter til å endre sin situasjon, som en syk ikke har. Jeg mener selvsagt ikke at dersom man er litt ufør skal man automatisk få 100% uføretrygd. Men det går sikkert an å finne en jobb en god del syke kunne stått i i 10% tilling, iallefalll en stund, men jeg tror ikke det automatisk er bra for helsa og dermed ikke god sammfunnsøkonomi på lang sikt.