Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Poenget er vel at man legger ikke på seg 20-30-40 kilo uten at man har et trøblete forhold til mat.

Jo det kan man virkelig godt gjøre altså. Man kan godt kose på seg 40 kg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jo det kan man virkelig godt gjøre altså. Man kan godt kose på seg 40 kg.

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Det er eg heilt enig i. Men om det er et trøblete forhold til mat eller usedvanlig dårlig sjølkontroll er eg meir usikker på.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Poenget er vel at man legger ikke på seg 20-30-40 kilo uten at man har et trøblete forhold til mat.

Ja, det tror jeg man kan.

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg kunne sikkert klart legge på meg 10 kilo i tillegg til dei ti kosekilo mine, havne på BMI på 30 og ikkje ha det fnugg av trøblete forhold til mat. Og eg trur vi er mange slike rundt om.

Japp - jeg er en av dem.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jo det kan man virkelig godt gjøre altså. Man kan godt kose på seg 40 kg.

Enig.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Men da har man jo et problem, har man ikke? Og nå snakker jeg ikke om tunge psykiske diagnoser nødvendigvis, men at man ikke klarer å kontrollere inntaket på riktig måte.

Det gjør man jo heller ikke om man legger på seg 10 kosekg under et svangerskap.

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak? Tja, jeg tenker at hvilke situasjoner man spiser har noe å si: Er det som trøst når man er lei seg vs at man reiser mye og spiser mye hotellmat f.eks Og så tenker jeg at graden av skam er en indikator også. Det er sikkert flere.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak?

Jeg tror skillet går når kosen ikke er "kos" lenger, men går over til å bli dop. Det er én ting å glede seg til i kvelden fordi man har nylagd eplekake på benken som man skal kose seg med. En annen ting er å glede seg til å bare komme seg hjem fra jobb, slik at man kan bruke resten av dagen til å SPISE – samme hva.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg tror skillet går når kosen ikke er "kos" lenger, men går over til å bli dop. Det er én ting å glede seg til i kvelden fordi man har nylagd eplekake på benken som man skal kose seg med. En annen ting er å glede seg til å bare komme seg hjem fra jobb, slik at man kan bruke resten av dagen til å SPISE – samme hva.

Ja, ikke sant? For noen med spiseforstyrrelse så er det jo problematisk med mat uansett om de er undervektig, normalvektig eller overvektig. Mens en kosespiser hadde hatt null problem med mat og kos om man ikke hadde lagt på seg av det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Det er eg heilt enig i. Men om det er et trøblete forhold til mat eller usedvanlig dårlig sjølkontroll er eg meir usikker på.

Men det går ut på det samme slik jeg ser det. Jeg tror ikke at samtlige overvektige har en spiseforstyrrelse heller, men man har unektelig et problem med selvkontrollen og maten man får i seg. Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Er man ekstra glad i søtsaker, men er bevisst det en spiser stopper man før vekta viser 40 kilo pluss. Klarer man ikke å stoppe, må det handle om maten man spiser og forholdet man har til alt rundt det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg tror ikke at man legger på seg 20 kilo av 3 ekstra brødskiver makrell i tomat om dagen, for og si det sånn, så når jeg sier "et trøblete forhold til mat" mener jeg ikke bare mengden man spiser, men også hva en har i seg. Alt henger sammen, slik jeg ser det.

Det er klart man kan det, for de aller fleste siger det på et par kilo i året fra man er noen og tyve og det er mange som har seget på sakte sakte både 20 og 40 kg.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hvordan skille "psykisk problematisk inntak" av mat og koseinntak?

Tja. En indikator for meg var jo at da jeg begynte å få et mer normalt forhold til mat, oppdaget jeg at jeg ikke engang likte maten jeg hadde hatt spiseorgier med. Grandiosa for eksempel.

Og at jeg, da jeg begynte å faktisk smake på maten og legge merke til sult og metthetsfølelser, til min store overraskelse oppdaget at jeg liker ganske mye sunn mat. Da jeg begynte å tillate meg å ense maten som noe mer enn et middel for å bli nummen, åt jeg ikke lenger grandis rett fra pappesken osv. hele tiden. Skal jeg kose meg med pizza nå liker jeg hjemmelaget med grov bunn, en pen tallerken, litt salat ved side av og kniv og gaffel. Jeg drikker ikke lunken kullsyreløs brus ved side av, men heller kanskje i iskald cola i et stettglass og nyter det.

Ikke dermed sagt at jeg aldri spiser pizza levert på døra og drikker av melkeglass osv. Men det å kose seg med maten er noe jeg aldri gjorde i de årene jeg gikk opp massevis av kg.

Det samme gjelder sjokolade. Jeg liker Firkløver. Men jeg koser meg mye mer med en mini-Firkløver nå enn jeg noensinne gjorde med den største plata. Det nyeste på kosefronten er frukt og Firkløver. Altså at jeg som lørdagskos lager en fruktbukett der hvert spyd har et jordbær dyppet i smeltet firkløversjokolade på tuppen.

NÅ koser jeg meg. Det gjorde jeg aldri før. Jeg var for opptatt av å bli nummen fortest mulig. Jeg tipper fett og sukker og hvordan det gir resultater i den sammenheng, hadde litt å si for valg av mat å innta da. Siden jeg jo egentlig ikke smakte på noe den gangen så må det jo ha vært noe som ga meg de preferansene og ikke sunnere alternativer, liksom.

[rine]

Men hva er fakta her da? Legger noen på seg fortere enn andre, eller gjør de det ikke? Jeg står fast på at jeg aldri kunne klart å legge på meg 20 kg på to mnd, ikke uten at noen ga meg rent ribbefett intravenøst, i tillegg til all den andre maten. Likevel jeg tror faktisk på de som sier at de lett kan gjøre det, altså. En kollega av meg spiser skoleboller til lunsj hver dag, drikker litervis med cola, og utmerker seg med gigantiske porsjoner i alle sosiale "mat-settinger"- og mannen er radmager. Vi må da være veldig forskjellig skapt når det gjelder forbrenning, gener eller hva det nå er, det er jo den eneste fornuftige forklaringen?

Til det andre som ble sagt her: Jeg tror heller ikke at alle som veier 30 kg for mye har en spiseforstyrrelse, eller at alle som havner i luksusfellen er der fordi skyhøyt forbruk er et substitutt for manglende kjærlighet, eller noe sånt. Derfor blir det også litt feil hvis man aldri kan gi noen et spark i ræva (slik jeg oppfatter KJ sitt utspill) når det er nettopp det noen trenger.
Folk er forskjellige, jeg har både "spark i ræva"- elever og "prate om det-" elever. Hvis jeg hadde sparket "prate om det" -elevene i ræva, ville det vært ganske katastrofalt, på samme måte som det ville vært ganske nytteløst å prate om det med elever som bare trenger et spark i ræva. KJ sparker alle med sitt utspill, men jeg tror ikke man kan gjøre så mye annet enn å lukke ørene hvis man ikke er en person som har nytte av å bli sparket i ræva. Klønete formulert, kanskje, men jeg håper jeg fikk fram et slags poeng uansett.