Det jeg ser som problemet med Knausgård

[Røverdatter]

Jeg har sansen for prosjektet til Knausgård og syns han skriver som en Gud. Han har jo også bemerket seg som forfatter i forkant av prosjektet og mottatt flere priser for de tidlige bøkene.

I tillegg til at jeg syns prosjektet er modig og interessant, så syns jeg det er veldig spennende at debatten har blitt så stor og at den foregår på så mange nivå. Det var jammen på tide at det ble rusket litt i det litterære Norge. Etter min mening har det ikke blitt skrevet romaner som har vært banebrytende på samme måte på 40-50 år. Knausgård bryter både med etiske retningslinjer og med tabuområder, og det i seg selv er noe jeg har veldig sansen for. At bøkene i tillegg er velskrevne ser jeg på som en diger bonus. Dette er god litteratur, på det punktet er jeg enig med kritikerne og mange av leserne.

Det største etiske dilemmaet er at han utleverer andre personer helt klart. Det er imidlertid ikke noe uvanlig ved en roman at det finnes virkelige personer og virkelige hendelser. Forskjellen på Knausgård og andre er at han ikke legger skjul på at hans roman ligger veldig nært opp til virkeligheten. Andre som blir utlevert av andre forfattere blir bare gjenkjent av de aller nærmeste, mens Knausgårds nærmeste blir utlevert til alle og enhver bare i egenskap av å være en av Knausgårds nærmeste. Jeg har ingen problemer med å se at det kan oppleves sårende og stigmatiserende, overhodet ikke. Allikevel er jeg i tvil om jeg syns det er nok til å stoppe det litterære prosjektet til Knausgård.

Hva hver enkelt leser mener om Knausgård som person, syns jeg er fullstendig uinteressant i diskusjonen om bøkene. Men siden det er blitt gjort til et slags hovedtema i denne tråden må jeg si at jeg syns han er alt det et menneske vanligvis er, fra tullete, useriøs og totalt ansvarsløs til dyp og velfundert. Jeg tror de fleste som har levd i noenlunde samme tid kan kjenne seg igjen i sider ved Knausgård, og det tror jeg er hovedgrunnen til at han har hatt så stor suksess med bøkene.