Størrelse 42 - et problem eller helt greit?

[Polyanna]

For en absolutt avsporet debatt.

Om folk er tykke eller tynne i 42 eller 48 er da virkelig ikke noe å mase med. Noen er sunne i 44, noen er det ikke. Det kommer an på blant annet høyde og kroppsbygning.

Men: Det som ble nevnt av Milfrid er "problemet" med at folk er "litt tjukke", "noe overvektige", "gladtjukke" eller hva har du. Om de så er det på 40 eller 48.

Altså de som har såpass mye usunt fett rundt mage og deromkring at det gir en signifikant helseulempe.

Og der er jeg litt delt. Altså, i et folkehelsepolitisk perspektiv er det selvsagt en utfordring at vi får økende forekomst av følgesykdommer i den gladtjukke delen av befolkningen.

Men å gå derfra til å si at enkeltmennesker BØR gjøre de forsakelsene som trengs for å komme ned i en sunnere størrelse? Det syns jeg er vanskelig. Så lenge folk ikke er helt og mener at "litt å ta i skader da ikke" og "hva JEG, jeg er da IKKE tjukk!", når de er overvektige inn i den helseskadelige størrelsen, så syns jeg vel at den enkelte skal få ta valg rundt sin egen helse.

Hvis man er en ekte hedonist som får intens og rikelig glede av å kose seg med mat, vin og øl i såpass overflod at det er vanskelig å forene med å være slank, så syns jeg man selv skal få ta vurderingen om at "dette er verdt risikoen".

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! ", men prøver faktisk å holde smella.

Det samme gjelder jo folk som velger å røyke. (For eksempel de som slutter når de er gravide, men begynner igjen etterpå. De velger jo at de ønsker å være en som røyker).


Jeg syns vel det skal være en menneskerett å ta "dumme" valg. Jeg FORETREKKER at de gjør det fullt informert og veloverveid, men kan vel strengt tatt ikke påby det heller.

Samtidig: Som samfunn ønsker jeg at man legger til rette for at befolkningen tar ferrest mulig av disse dumme valgene. At trening er godt tilrettelagt. At barn vokser opp med et sunt og fint forhold til mat. At det er sykkelstier overalt. At det arrangeres masse løp, ritt og renn for bredden. At det finnes treningstilbud for de som ikke passer på SATS. At folk er godt informert. At alle vokser opp og kan lage ordentlig mat.

[Luftslottet]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Samtidig: Som samfunn ønsker jeg at man legger til rette for at befolkningen tar ferrest mulig av disse dumme valgene. At trening er godt tilrettelagt. At barn vokser opp med et sunt og fint forhold til mat. At det er sykkelstier overalt. At det arrangeres masse løp, ritt og renn for bredden. At det finnes treningstilbud for de som ikke passer på SATS. At folk er godt informert. At alle vokser opp og kan lage ordentlig mat.

Hvis vi greier det, altså å legge til rette for gode valg, uten å stigmatisere de som tar (samfunnsmessig) "feil valg", tror jeg vi er kommet langt. Dessverre har vi en tendens til å bli så flinkiser at vi ikke greier å ta vare på de som ikke tar samme valg som oss. Jamfør behandlingen av røykere, nå som vi er blitt verdensmestere i å forby røyking.

For oss gladtjukke, vil jeg vel også mene at det er mye viktigere å komme i bedre form enn det er å bli slank. De som er i god form, selv med noen kosekilo, tror jeg har et helt annet helsemessig utgangspunkt, og et energinivå som er langt høyere enn mitt eget per i dag.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Om trening er noe man forbinder med LIDELSE, uansett sort, og syns livet er veldig mye bedre uten, så får jeg riktignok en INTENS trang til å misjonere og si at "jamen, det blir veldig mye morsommere når du er i gang og så blir du så glad av det og orker mer og-og-og!! ", men prøver faktisk å holde smella.

Og det synes jeg er bra . For det er faktisk ikke gitt at det ER sånn for alle. Jeg har trent mye mer i andre perioder i livet, og i mange av periodene HAR det vært kjempebra for meg, jeg har likt det og blitt glad av det. I andre perioder har jeg faktisk ikke blitt glad av det. Og med full jobb og et familieliv, blir jeg ikke særlig glad av mye trening. Tur og slikt med familien, og generell bevegelse - ja. Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Jeg er enig med Tinetoff, for mange av oss som kanskje har noen få kilo for mye ift BMI-skalaen, er det viktigere å forsøke å holde seg stabil slik at det ikke tar av videre enn å presse ned de kiloene.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Men jeg blir bare sur og lei meg av at trening går ut over jobben min, fritiden min og familien min.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

[apan]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Tenkte ikke ta denne diskusjonen her inne, men det er ikke akkurat gitt at man har mulighet til treningsbarnevakt en gang i uka. Om jeg hadde hatt muligheten, ville jeg uansett ikke hatt lyst til å ha barnevakt en gang i uka.

Hadde en joggende venninne bodd helt i nærheten av meg, så man lett kunne ta en tur etter barnas leggetid er jeg enig, men slik er det ikke. Og bare det at jeg ikke vil trene før ungene er lagt, gir begrensninger i seg selv. Jeg vet at alt dette er prioriteringer, men for meg er det ikke riktig å prioritere annerledes. Hvis man i tillegg er nødt til å jobbe 2-3 ganger i uka på kveldstid, går det rett og slett utover for mye annet som jeg liker bedre å drive med. Enkelt og greit. Det er en tid for alt, dette er ikke min tid for å prioritere trening. Det betyr ikke at jeg aldri trener.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Men det må det jo ikke nødvendigvis gjøre? Jeg trener konsekvent sammen med venninner eller med mannen min. Vi har fast treningsbarnevakt en gang i uken og prioriterer alltid å trene sammen fremfor å gjøre noe annet, fordi vi da også får god mulighet til å snakke sammen. Det samme gjelder treningsturer med venner - vi skravler alltid masse mens vi trener. Det er perfekt å holde snakketempo når man skal varme opp.

Det er mye god terapi i en god treningsrunde altså.

Det er mye god terapi i å ligge langflat på sofaen med seigmenn og rødvin og pjusking i håret også. Eller å sitte blant mange venner på en uteservering og drikke øl med begge hender og røyke med tærne.