6 av 10 kvinner vil forsørges

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Nope. Jeg er bare litt lei av fremstillingen av og synet på hjemmeværende mødre nå og da blir den mer karikerte varianten bare mer av det samme.

Evt. er jeg litt humørløs fordi problemstillingen er blodig alvor for meg personlig om dagen. Jeg tar høyde for det, altså.

Jeg kunne muligens jobbet 100%, selv med Lillemann. Dette ville likevel bli en såpass stor merbelastning for familien vår i forhold til at han krever mye oppfølging hit og dit, og det er en tung jobb å ha ham hjemme. Skulle jeg jobbet 100%, måtte dermed Lillemann bodd mer i instutisjon enn hjemme, skulle jeg henge sammen fysisk og psykisk. Vi valgte at jeg jobber deltid, ene og alene av økonomiske årsaker, da mannen min tjener mye mer enn hva jeg gjør. Det var enten ham i 80% eller meg i 50%, det gikk nesten ut på det samme. Valget var dermet enkelt å ta - med lett hjerte, og vi har ikke angret en dag.

Jeg taper pensjonspoeng, ja.

Jeg er kvinnefiendlig og en bakstrever javel. Det kjennes i hvertfall slik ut, når man til stadighet blir gjort til latter og sett ned på når man jobber deltid.

Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå. Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.

Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.

Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -

fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.

Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Likevel velger jeg å jobbe 50% til glede for hele famililen, da jeg lever nå - jeg har Lillemann nå.

For en nydelig beskrivelse!

Opprinnelig lagt inn av Inagh

Den dagen han faller fra, eller blir for tung å ha hjemme, kommer jeg nok til å jobbe mer, selvsagt. Jeg har tross alt en utdannelse, og et yrke jeg er glad i.

Det er en viktig prinsipiell diskusjon dette med kvinner og deltidsarbeid, jeg ser den, og jeg har full respekt for den.

Likevel - det føles jævlig, jævlig sårt og slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare hvorfor jeg ikke jobber fullt. Og jepp - jeg får all støtte og forståelse når jeg har forklart meg, men det er faderullan så slitsomt å føle en må forsvare sitt valg hele tiden... Å føle jeg blir sett ned på som kvinne, bakstrebersk og politisk ukorrekt -

fordi jeg har valgt å høre hva som er best for meg og min familie - jobbe deltid.

Beklager - men nå gidder jeg ikke mer. Jeg tror at jeg, som kie, er litt hårsår og humørløs akkurat nå...

Jeg er enig og med-hårsår med deg. Jeg kommer mye dårligere ut enn deg i sånne diskusjoner, for du møter forståelse når du forteller om Lillemann. Jeg har ingen Lillemann, men ønsker likevel at mine valg skal respekteres. Jeg jobber ikke redusert fordi mannen tjener mer enn meg, men fordi det gir meg så mye å få ta meg av mine egne barn. Jeg er en normalt oppegående person, det er ikke sånn at jeg leker med Lego hele dagen og finner det tilfredstillende å skifte bæsjebleier, altså, men det å få tilbringe så mye tid med mellomsøster og lillebror (og storesøster i sin tid) gir meg utrolig mye. Jeg hørte Creed på radioen i sted, "if today was your last day", og svaret på det, det første som poppet inn i hode mitt var å ha en dag akkurat som i dag. Jeg ville brukt dagen sammen med barna mine, så jeg føler meg virkelig priviligert. Samtidig bidrar jeg til husholdningen. Jeg kjøper all mat og alle husholdningsartiklene, alle bursdags- og julegavene, samt regningen for renhold. Mannen er veldig glad i jobben sin, og har etter 3 måneder hjemme innsett at det ikke var noe for han. Han ble utålmodig og mindre grei av det.

Jeg sitter uansett stolt tilbake og føler meg som verdens heldigste person som har muligheten og friheten til å jobbe redusert mens barna er små. Og selv om jeg forstår den prinsipielle debatten, er det noe jeg velger å ikke ta hensyn til. Jeg vil leve livet mitt slik jeg ønsker og vil nå, jeg orker ikke å tenke på pensjonspoeng hundre år frem i tid, eller at jeg sannsynligvis er et stakkars offer for arv og miljø. Det får så være om jeg er en drepen for likestilling. Jeg vet hvilke verdier jeg er utstyrt med, og synes jeg er en all over allright person. Så om jeg bommer på hva jeg burde og skulle gjort i denne her situasjonen, får det bare stå til.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Skulle jeg jobbet 100%, måtte dermed Lillemann bodd mer i instutisjon enn hjemme, skulle jeg henge sammen fysisk og psykisk. Vi valgte at jeg jobber deltid, ene og alene av økonomiske årsaker, da mannen min tjener mye mer enn hva jeg gjør. Det var enten ham i 80% eller meg i 50%, det gikk nesten ut på det samme. Valget var dermet enkelt å ta - med lett hjerte, og vi har ikke angret en dag.

Jeg taper pensjonspoeng, ja.

Men her og i Kies tilfelle synes jeg faktisk det er blodig urettferdig at dere ikke får fullt opp med pensjonspoeng for å ta denne "belstningen" selv og ikke overlate den 100 % til samfunnet ellers. Det er jo en helt annen diskusjon, men valget dere har tatt er jo i høyeste grad sammfunnstjenelig, en vinn-vinn situasjon for alle. Det er en helt annen diskusjon og ville ha et par fridager for å style hjemmet eller drikke latte, mener jeg.

Ellers synes jeg Esme burde ha langt flere diskusjoner på egenhånd, så får vi noen kjappe oppsummeringer!