I denne leiligheten ble to små liv ødelagt (vg.no)

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

linne@: Jeg har mange ganger savnet de gode gamle "husmorvikarene" - det må da være en ypperlig jobb for feks spreke pensjonister og andre som kjeder seg og ønsker å være til nytte innimellom? For når (alene)mor blir syk/utslitt/sliter, og ikke har noe bra nettverk, så er det pokker så vanskelig å hjelpe, altså.

Man har Homestart en del steder. Det er hovedsaklig basert på frivillighet, så vidt jeg vet. Jeg ønsker meg et system a la husmorvikar (men ikke husmorvikar seff ) eller Homestart, men som driftes av det offentlige. Det er litt for mange som faller mellom diverse stoler på dette området, og jeg synes ikke disse automatisk skal overlates til folk som stiller opp frivillig.

Ellers tenker jeg at det er en selvfølge at fosterfamilier får avlastning for barn som biologiske foreldre ville ha fått avlastning i forhold til. Hvis de ikke får det, så er det jo helt merkelig. Er det fordi det er betalt man tenker slik?

Jeg har ikke lest artikkelen det ble linket til, så jeg aner ikke hva som var utgangspunktet til diskusjonen.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Ellers tenker jeg at det er en selvfølge at fosterfamilier får avlastning for barn som biologiske foreldre ville ha fått avlastning i forhold til. Hvis de ikke får det, så er det jo helt merkelig. Er det fordi det er betalt man tenker slik?

Det er enda teitere, Irma.

Fosterhjem får avlastning. Men når fosterbarnet har spesielle behov så får de det plutselig ikke. Det er noe med at utgiftene skal dekkes av barnevernet, men når det er spesielle behov så skal det dekkes statlig. Også får man da beskjed om å sette ungen på en eller annen institusjon hvor det allerede er betalt plasser. Istedenfor at man kan få en avlaster slik alle de andre har.

Det å sette igjen for eksempel en liten autist på en institusjon for korttidsoppbevaring med bare fremmede er det ikke mange som har hjerte til uansett hvor dønn sliten man er - og da er det ganske vondt å se at om ungen bare hadde vært frisk så kunne man fått en barnepasser hjem noen timer - og noen få timer fri. Men siden han er syk så får man ikke avlastning som ikke er direkte ødeleggende for barnet.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er enda teitere, Irma.

Fosterhjem får avlastning. Men når fosterbarnet har spesielle behov så får de det plutselig ikke. Det er noe med at utgiftene skal dekkes av barnevernet, men når det er spesielle behov så skal det dekkes statlig. Også får man da beskjed om å sette ungen på en eller annen institusjon hvor det allerede er betalt plasser. Istedenfor at man kan få en avlaster slik alle de andre har.

Det å sette igjen for eksempel en liten autist på en institusjon for korttidsoppbevaring med bare fremmede er det ikke mange som har hjerte til uansett hvor dønn sliten man er - og da er det ganske vondt å se at om ungen bare hadde vært frisk så kunne man fått en barnepasser hjem noen timer - og noen få timer fri. Men siden han er syk så får man ikke avlastning som ikke er direkte ødeleggende for barnet.

Ja, dette høres virkelig hull i hodet ut. Det er ikke barnets beste som er i fokus iallefall, hvis det praktiseres slik.

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Ja, dette høres virkelig hull i hodet ut. Det er ikke barnets beste som er i fokus iallefall, hvis det praktiseres slik.

Og som fosterforelder så står man jo da der - med en unge man elsker - så sliten at man snart vurderer å bare gå sin vei - og alle de som har fosterbarn uten spesielle behov får avlastning.

Og forøvrig er det også andre ting rundt behandlingen av fosterforeldre jeg synes er overraskende.

Men jeg tenker at dersom man innser at fosterforeldrene faktisk gjør en utrolig viktig jobb for dette samfunnet og gir de vilkår som er til å leve med -så vil vi kanskje få nok av dem. Kanskje vi kan få kø av folk som vil ha fosterbarn? Og da har også barnevernet faktisk noe å tilby de barna som ellers kommer helt skjevt ut.

Og ikke minst - kanskje kan terskelen for at folk griper inn senkes når vi da vet at vi har løsninger stående klare?

Man kan gjerne kritisere at barnevernet prøver alt for å få ungen til å bo med foreldrene sine - men det er jo også en konsekvens av at de har søren ikke annet å tilby. Foreldrene skal være veldig, veldig dårlig rustet dersom det er bedre å bo på institusjon.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Man kan gjerne kritisere at barnevernet prøver alt for å få ungen til å bo med foreldrene sine - men det er jo også en konsekvens av at de har søren ikke annet å tilby. Foreldrene skal være veldig, veldig dårlig rustet dersom det er bedre å bo på institusjon.

Mener du fosterforeldre eller biologisk foreldre?

Nå har jeg jobbet noen år på institusjon, og tro du meg, det er langt bedre å bo der en å bo hjemme sammen med alvorlig psykisk syke, rusa og/eller voldelige foreldre som hverken klarer å gi deg trøst eller mat.

Når det er sagt ønsker man jo at færrest mulig barn skal bo/vokse opp på institusjon og de fleste blir plassert i beredskap/fosterfamilier. De barna som har bodd sammen med bilogiske foreldre som har gitt dem så dårlig omsorg at de har blitt såpass skadet at de ikke umiddelbart/aldri mer kan bo i en familie blir plassert på institusjon. Institusjon er ikke første pri. Ikke fordi det bare er fælt på institusjon, men fordi det er bedre å bo i en familie, om man klarer det.

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Mener du fosterforeldre eller biologisk foreldre?

Nå har jeg jobbet noen år på institusjon, og tro du meg, det er langt bedre å bo der en å bo hjemme sammen med psykisk syke, rusa og/eller voldelige foreldre som hverken klarer å gi deg trøst eller mat.

Når det er sagt ønsker man jo at færrest mulig barn skal bo/vokse opp på institusjon og de fleste blir plassert i beredskap/fosterfamilier. De barna som har bodd sammen med bilogiske foreldre som har gitt dem så dårlig omsorg at de har blitt såpass skadet at de ikke umiddelbart/aldri mer kan bo i en familie blir plassert på institusjon. Institusjon er ikke første pri. Ikke fordi det bare er fælt på institusjon, men fordi det er bedre å bo i en familie, om man klarer det.

Jeg mener biologiske foreldre. Forholdene hjemme må jo være dårlige nok til at institusjon er et bedre valg dersom det er det eneste alternativet man har å velge i. Og noen ganger er institusjon bedre - uten tvil. Men mange ganger er det ikke på langt nær bra nok hjemme - men likevel bedre enn institusjonen. Det er der jeg tenker at det skulle vært mange flere fosterhjem.

Men det er jo en grunn til at vi har institusjoner - noen ganger er det vesentlig bedre enn hjemmet.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg mener biologiske foreldre. Forholdene hjemme må jo være dårlige nok til at institusjon er et bedre valg dersom det er det eneste alternativet man har å velge i. Og noen ganger er institusjon bedre - uten tvil. Men mange ganger er det ikke på langt nær bra nok hjemme - men likevel bedre enn institusjonen. Det er der jeg tenker at det skulle vært mange flere fosterhjem.

Men det er jo en grunn til at vi har institusjoner - noen ganger er det vesentlig bedre enn hjemmet.

Når det er så jævlige forhold i et hjem at foreldrene mister omsorgen for ungene sine, ja da er det faktisk bedre å bo på institusjon, mener nå jeg. Fosterhjem er helt klart et bedre alternativ en institusjon (når man er fungerer godt nok til å bo i en familie) og institusjon er bedre en rus, vold og overgrep.

[Pelle]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det å sette igjen for eksempel en liten autist på en institusjon for korttidsoppbevaring med bare fremmede er det ikke mange som har hjerte til uansett hvor dønn sliten man er - og da er det ganske vondt å se at om ungen bare hadde vært frisk så kunne man fått en barnepasser hjem noen timer - og noen få timer fri. Men siden han er syk så får man ikke avlastning som ikke er direkte ødeleggende for barnet.

Jeg er enig med det du skriver, altså. Men jeg har selv jobbet i en barnebolig/institusjon, hvor man hadde korttidsopphold (dog minimum 1 døgn), også for små autister. Som alltid når man starter opp med slikt er folk fremmede, men man blir jo kjent og ikke lenger fremmed. Og folk står i kø for å få plass, fordi tilbudet er regnet som meget godt.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er enda teitere, Irma.

Fosterhjem får avlastning. Men når fosterbarnet har spesielle behov så får de det plutselig ikke. Det er noe med at utgiftene skal dekkes av barnevernet, men når det er spesielle behov så skal det dekkes statlig. Også får man da beskjed om å sette ungen på en eller annen institusjon hvor det allerede er betalt plasser. Istedenfor at man kan få en avlaster slik alle de andre har

Mange med barn med spesielle behov ender i det uføret egentlig - det er få som _vil_ ha en avlastningsoppgave for de barna, og oftest er det familie eller venner som stiller opp. Selv om man har vedtak på avlastning er det fort vanskelig å finne noen, og da er det institusjon som ender som det eneste alternativet - i de tilfellene hvor kommunen faktisk har mulighet til å gi det alternativet.
Når det da er en fosterfamilie er det vanskeligere å få andre til å stille opp fordi de ikke føler den samme "familieplikten" eller noe sånt - gudene vet, og det er mer krøkkete rent rettslig sett pga taushetsplikt og hvem som egentlig har ansvaret og hva _har_ du. Ergo blir institusjon fort et "enklere" valg for alle involverte.

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

For når (alene)mor blir syk/utslitt/sliter, og ikke har noe bra nettverk, så er det pokker så vanskelig å hjelpe, altså.

Her har jeg et glitrende eksempel - i fjor var jeg syk, noe hjertegreier og ble satt mer og mer ut av spill. Etterhvert så ut til i verste fall å bli en operasjon av "open heart surgery"-typen og jeg ble forespeilet 3mnd rekonvalesens hvor jeg måtte ta det HELT med ro siden noen vener skulle flyttes på og greier.
Jeg er alene med lillegutt som har spesielle behov, og må ha tilsyn til enhver tid og masse oppfølging - han er stor og veldig aktiv og tilsynet til han blir fort ganske fysisk.
Avlasterne jeg hadde brukt, mine foreldre (jepp, jeg har lett i 4 år uten å finne noen andre), kunne ikke siden pappa lå kreftsyk inn og ut av sykehuset på den tida. Barnets far var ikke tilgjengelig for å hjelpe. Au pairen hadde ikke kommet enda, økonomisk støtte (til au pairen) fra kommunen var innvilget siden de ikke klarte å finne avlaster eller støttekontakt, siden hjemmehjelp ikke var mulig, siden assistentordningen ikke gjelder slike som oss her i kommunen, og barnebolig ikke er noe alternativ jeg akter å velge (ikke at det er plass uansett). Jeg har spurt i nettverket mitt, men alle synes byrden med å ha lillegutt er så stor at ingen har kunnet stille opp - betalt eller ei.

Siden det tok lang tid å finne ut av ting medisinsk (det ble avfeid som stress og mangel på søvn til å begynne med) sto jeg også i fare for å gå ut sykemeldingsperioden, og pga litt andre ting ville jeg da fått 64% eller hva det er av 80% lønn, noe som betydde at jeg i samme slengen ville mistet huset og måttet flytte. Midt oppi rekonvalesensen, for alt dette sammenfalt selvsagt ti tid

Jeg satt på ansvarsgruppemøte med folk fra alle disse instansene som sitter på pengesekkene og spurte hva POKKER gjør jeg da? Jeg har INGEN som kan hjelpe meg med han?
Det fantes ingen rutiner, ingen muligheter, ingen mennesker fordi vi falt mellom alle stoler.
Hadde han ikke hatt spesielle behov hadde det vært hjemmehjelptjenesten (elns), evt. assistent til _meg_, eller fosterhjem via barnevernet. Men nå var alle rådville siden det var _han_ som var "problemet".

Fytti, for en situasjon.
Gudskjelov slapp jeg å teste hva resultatet ville blitt, de fant ut at jeg slapp unna operasjonen og problemet er løst på en annen måte.

hva poenget var, hm. husker ikke helt Kanskje at det burde vært større tilgang på FOLK til å hjelpe i slike situasjoner? Stønader og lovnader hjelper fint lite om det ikke er mennesker der til å utføre jobben.

Ikke quote, jeg sletter.