Egoistisk å hoppe i fallskjerm som gravid?

[Harriet Vane]

Jeg hadde egentlig skrevet et langt innlegg på telefonen da de yngste håpefulle skrudde av routeren.

Det jeg skrev var at jeg har inntrykk av at Niobe og Appelsin har rett. Man skal ikke la seg merke av at man er gravid og man skal bare fortsette like ufortrødent, gjerne med økt styrke, med alt man har gjort før.

En god venninne, som ble mor for første gang i fjor, jogget seg gjennom svangerskapets 5 første måneder, til tross for stadige blødninger, fordi HUN ble sprø av å ikke jogge. Hun fødte en bitteliten gutt 6 uker for tidlig. En slektning travet rundt på hardt butikkgolv og jobbet lange daglig-leder-dager til tross for kynnere og smerter. Hun fødte også flere uker for tidlig. Og jeg vet om flere av samme sorten.

Jeg vet ikke hva det er, jeg, men er det slik at ca 35-årige førstegangsmødre er så vant til å bare ta hensyn til seg og sitt at de ikke greier å inkorporere hensyntagen til et barn før det faktisk er der?

Eller er det at de synes alle vennene som har fått barn før dem virker så treige og teite som hele tien driver og tar hensyn til unger at de skal bevise at når DE får barn, så skal det ikke være til hinder? (For helt ærlig, så er noen av de gamle førstegangsforeldrene litt som baksetesjåfører som endelig får lappen og plutselig skal omsette alle ekspertkommentarene sine til virkelighet og fallhøyden blir stor)

Er det slik at de vellykkede godt voksne mødrene er så vant til å bare stable stadig nye krav og elementer oppå sitt eksisterende liv, at de ikke helt forstår at et barn (i magen eller utenfor) innebærer omprioritering, ikke sandwhiching?

Eller er dette, uavhengig av alder, en ny måte flinkisjentene kan konkurrere på: se hvor lite et barn påvirker mitt allerede travle liv! Se hvor vellykket, sprek og flink jeg er!

Mine venninner er ikke ondsinnete egoister, men jeg tror kanskje det ligger et element av fryktfortrenging i "å fortsette som før". Å ikke lytte til kroppen/instinktene eller la smerte og/eller bekymring styre er modig hvis man ikke har andre å ta hensyn til og en god egenskap når man skal lede et stort prosjekt, gå over Grønland eller lignende. Men det er IKKE en god egenskap når du skal beskytte et lite barn.

De to jeg forteller om har begge strevd for å bli gravide. For min del er det da ulogisk å ikke være ekstra forsiktig når man endelig har fått det til og har et levedyktig foster i magen. Men for disse to var det å fortsette i fullt tempo en måte å normalisere det som hadde vært unormalt på. Selv om det var både teit og ulogisk. De er også damer som ikke krever særlig mye på egne vegne og som påstår det går bra med dem, om det så sto om livet.

Nei, det er bare å drodle videre. Jeg har ikke noe entydig svar.