Hagens kronikk i Aftenposten

[Polyanna]

Jeg syns Lise (?) virker voldsomt selvsentrert i det TV-programmet, men det er kanskje naturlig for folk som er oppe i en ganske ekstrem personlig endringsprosess? Noen som husker "alt om min far"? Den handler vel også litt of Benestads ganske ekstreme og selvsentrerte eksponeringsbehov, og at det kom foran det meste annet.


Det blir litt meg-meg-meg over å forlange at alle andre umiddelbart skal fordøye og akseptere noe man selv har brukt årevis på å bearbeide og finne ut av. Særlig unger.


Jeg syns Hagen er en fordomsfull og kunnskapsløs fyr, og det han sier om at transer ikke blir diskriminert er helt borti natta.

Men jeg kan forstå en mors behov for å beskytte barn mot en selvsentrert fyr som insisterer på å valse inn kledd slik HAN har behov for akkurat NÅR han har behov for det.

En litt mer hensynsfull og skånsom og gjennomtent og kanskje faglig støttet prosess hadde vel vært gunstigst for alle parter.

[emm]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns Lise (?) virker voldsomt selvsentrert i det TV-programmet, men det er kanskje naturlig for folk som er oppe i en ganske ekstrem personlig endringsprosess? Noen som husker "alt om min far"? Den handler vel også litt of Benestads ganske ekstreme og selvsentrerte eksponeringsbehov, og at det kom foran det meste annet.


Det blir litt meg-meg-meg over å forlange at alle andre umiddelbart skal fordøye og akseptere noe man selv har brukt årevis på å bearbeide og finne ut av. Særlig unger.


Jeg syns Hagen er en fordomsfull og kunnskapsløs fyr, og det han sier om at transer ikke blir diskriminert er helt borti natta.

Men jeg kan forstå en mors behov for å beskytte barn mot en selvsentrert fyr som insisterer på å valse inn kledd slik HAN har behov for akkurat NÅR han har behov for det.

En litt mer hensynsfull og skånsom og gjennomtent og kanskje faglig støttet prosess hadde vel vært gunstigst for alle parter.

Vel talt. Jeg tror ofte at man fordi man har måtte undertrykke denne delen av seg, så skal man ta igjen så mye når man først er ute av skapet.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg hadde reagert om min mann kom hjem og fortalte han hadde en slik legning nå, selvsagt hadde jeg tenkt på jentene våre. Selvsagt hadde jeg vært sint fordi han hadde skjult dette for meg. Jeg ville ikke valgt å dele livet med en mann med slik legning, og hadde han i utganspunktet ønsket å dele livet med meg?

Men jeg hadde for all del ikke ønsket at pappa skulle skrevet en kronikk i Aftenposten om det.

Jeg har en bekjent med barn som gikk fra å stå frem som transe til å få en full kjønnsskifteoperasjon noen år senere. Det er ikke til å legge skjul på at det er vanskelig å miste pappa som en mannsperson, og jeg tror ikke det går på at man er for lite åpen eller at samfunnet dømmer. Det vil alltid være vanskelig å se et menneske man elsker bli noe annet enn det man trodde det var. Når det er sagt har hun i dag et veldig godt forhold til sine barn, og det har nok blitt enklere med tiden. De sier forøvrig fortsatt "pappa".