Ville du nektet barnet ditt å spise så mye det ville?

[007]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Hvis det bare er et barn som har potensielt-overvekt-problematikk/spise store-mengder-problematikk kan man regulere ned fett-og sukkerinnholdet i maten, drikke vann før måltider og underveis i måltider, bare få et glass melk osv.

Dette høres veldig enkelt ut. Har du forsøkt det selv med godt resultat? Og hva når barnet er så stort at det lager sine egne skiver, finner seg melk selv osv?

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Dette høres veldig enkelt ut. Har du forsøkt det selv med godt resultat? Og hva når barnet er så stort at det lager sine egne skiver, finner seg melk selv osv?

Jeg har lagt inn ekstra kalorier i maten til barna mine og det fungerer. Det vil fungere den andre veien også så lenge maten tilberedes hjemme. Mye blir annerledes når ungene blir selvstendige i forhold til å forsyne seg selv, kjøper mat i storefri osv. Jobben med å vende unger til å like variert mat osv må starte tidlig. Hvis det finnes lettutgaver av mat i kjøleskapet har ikke ungen noe valg. Godteri/is/osv kan kjøpes inn dagen det skal spises. Det er en del slike grep man kan gjøre, men med store unger er det selvsagt ikke alt man kan styre. Mine unger er enda små (5-7 1/2 år) og spiser det som står framfor dem (bortsett fra det de bestemmer seg for at er æsj..), det er nå vi lærer dem hva som er riktig mat. Forskning viser at unger som har spist klassisk sunt i barndommen (husker ikke hvor stor del av barndommen) tar opp de sunne matvanene i voksen alder igjen selv om de har hatt en usunn ungdomstid.

Det går i sunnere retning med større matbevissthet generelt i samfunnet og blant ungdomsgrupper spesielt. Det er bra med tanke på mattrender blant barn som påvirkes av venner.

[Olympia]

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skal hjelpe mot barn som overspiser, ullmor? Altså ikke forsyner seg av usunn mat, men spiser for mye av sunn og anbefalt mat.

[ullmor]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan det skal hjelpe mot barn som overspiser, ullmor? Altså ikke forsyner seg av usunn mat, men spiser for mye av sunn og anbefalt mat.

En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

En ting er kaloriinnholdet i maten ungene får i seg, en annen ting er mengden. Det er jo forskjell på hvor problemet ligger. For den som får i seg for mange kalorier kan det reguleres ved å begrense kcal-mengden. Selv om ungen spiser mye får den i seg færre kalorier enn om man gjør de grepene. Hvis hovedproblemet ligger i mengden som spises kan det reguleres ved f.eks ha god tid rundt måltidet slik at ungen legger merke til om den er mer sulten (og andre "tiltak" som andre i denne tråden har foreslått). Maten kan komme til faste tider slik at det ikke blir behov for småspising. Hva slags forhold har familien til mat? Spiser man for ikke å være sulten mer eller har man matglede? Spiser ungen bort ensomhet? Det er en del slike ting som bør kartlegges. Det kan også være at det ligger en stoffskiftesykdom i bunn.

Eller kanskje ungen bare er veldig glad i mat? Sånn som jeg er og alltid har vært. Jeg ble begrenset da jeg vokste opp og begrenser meg fremdeles. Dermed har jeg alltid vært og er fremdeles normalvektig. Jeg kan spise abnorme mengder mat til ett måltid og kan nesten ikke huske at jeg noen gang har stoppet å spise fordi jeg har vært så mett. Jeg stopper fordi fornuften tilsier at nå er det nok. Sønnen vår ser ut til å være som meg. Han har ALDRI stoppet før det har vært tomt på tallerkenen. Datteren vår er annerledes, når hun er mett stopper hun selv om det er en skorpe igjen på tallerkenen.

Et av de viktigste tiltakene hos oss er forresten at vi stort sett bare drikker vann til alle måltider. Det gir rom for å spise mer mat enn om vi skulle drukket mye melk og juice.

[Susse]

Eldstegutten vår har hatt tendenser til overspising, trøstespising og også veid endel for mye helt fra tidlig barndom.
Masse fysisk aktivitet (som han elsker) og begrensning fra oss har snudd dette nå.
Vi har vanlig, sunn mat i huset bestandig. Grovt brød, masse grønt osv. kun godis på lørdag. De andre barna er normalvektige og har aldri hatt problemer med å begrense seg.
Vi begynte å ta tak da eldstemann var ca 5-6 år. Vi har satt max antall brødskiver pr. måltid, som er felles for alle i familien egentlig. Vi sier stopp når vi ser middagen er stor nok osv.
Selvfølgelig har vi tatt dette på hjemmebane og aldri offentlig. Vi snakket med barnehagen i sin tid og de hjalp oss å si stopp.
Nå er han 10 år, en svær gutt i svært god form og med mye trening som krever energi. Han må fortsatt stoppes f.eks når det er mat han er svært glad i og kaker, men i hverdagene spiser han veldig bra uten at vi må gjøre noe som helst lenger. I selskaper og andre sosiale sammenhenger tar vi gjerne en prat på forhånd om at han må kjenne litt etter underveis så han ikke spiser seg dårlig. Det går veldig greit og jeg tror jeg med stor sikkerhet kan si at han ikke har tatt skade av at vi stopper han når nok er nok.
Må også si at det med vekt, fedme osv. aldri har vært tema i dette. Vi har snakket om sunn mat, hva som er godt for kroppen, for musklene og helsa generelt og det gjelder jo oss alle uansett vekt.

[Milfrid]

007 - jeg er enig med Smilefjes og Albertine om at det sikkert hadde vært en god ide å teste henne ut mht insulinresistens og stoffskifte og andre fysiske ting som kan påvirke appetitten.

Mht PCOS er mitt inntrykk at det er en sykdom som utløses av overvekt, og ikke nødvendigvis fører til overvekt? (selv om det vel er litt høna og egget-diskusjon om akkurat det) Jeg brukte i mange år PCOS som unnskyldning for min overvekt, men det snodige var at cystene forsvant sammen med kiloene (og jeg hadde jo ingen symptomer før jeg ble overvektig...). Nå er jeg normalvektig og symptomfri, med mens som kommer ganske så på klokka.

Håper dere finner ut av det, for jeg kan forstå at det må være utrolig slitsom, både for dere og for henne, og jeg kan forstå bekymringen for å ødelegge kroppsbildet når man hele tiden må passe på hva som spises. Det er jo vanskelig å skjule at en del av motivet vil være relatert til vekt, etter hvert som ungene blir eldre. Jeg kjenner jeg har en stor, vond klump i magen med tanke på hvordan det vil være å bli tenåring i dagens kroppsfikserte samfunn . Jeg håper bare at vi klarer å si "du er fin nøyaktig slik du er!" mange nok ganger til at det vinner over de som kan finne på å si noe annet til henne.

Snakket med mannen om det i går, og vi er enige om at det i grunnen ikke er så mye mer enn det vi gjør, vi kan gjøre. Vi passer på at vi har sunn mat i huset, vi begrenser mengder i den grad det er nødvendig. Men hos oss er det jo egentlig ikke mengdene som er problemet (selv om hun liker usunn mat bedre enn sunn), for hun evner jo å stoppe og legge fra seg mat hun synes er god, fordi hun er mett. Hun er sprek og sterk i kroppen også. Men barnemagen vedvarer okke som. Å slanke henne for å få den bort er ikke aktuelt. Så da er det jo bare å innse at det er sånn hun er, og sørge for at det ikke utarter seg. Og desperat krysse fingrene for at det ikke blir noe hun henger seg opp i når hun blir tenåring og kroppsfokuset kommer for fullt.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av ullmor, her.

Jeg har lagt inn ekstra kalorier i maten til barna mine og det fungerer. Det vil fungere den andre veien også så lenge maten tilberedes hjemme. Mye blir annerledes når ungene blir selvstendige i forhold til å forsyne seg selv, kjøper mat i storefri osv. Jobben med å vende unger til å like variert mat osv må starte tidlig. Hvis det finnes lettutgaver av mat i kjøleskapet har ikke ungen noe valg. Godteri/is/osv kan kjøpes inn dagen det skal spises. Det er en del slike grep man kan gjøre, men med store unger er det selvsagt ikke alt man kan styre. Mine unger er enda små (5-7 1/2 år) og spiser det som står framfor dem (bortsett fra det de bestemmer seg for at er æsj..), det er nå vi lærer dem hva som er riktig mat. Forskning viser at unger som har spist klassisk sunt i barndommen (husker ikke hvor stor del av barndommen) tar opp de sunne matvanene i voksen alder igjen selv om de har hatt en usunn ungdomstid.

Det går i sunnere retning med større matbevissthet generelt i samfunnet og blant ungdomsgrupper spesielt. Det er bra med tanke på mattrender blant barn som påvirkes av venner.

Vi har klassisk sunne matvaner i vårt hus. Og vi trodde det var enkelt å få unger til å spise og like sunn mat, helt til vi fikk minstemann. Og innså at det var det ikke nødvendigvis. Noen unger er mer kresne enn andre. Men for alt i verden, ungen sliter ikke med overvektsproblematikk, selv om han blir relativt gretten av mat med farge på. Han kan nå spise både gulrøtter og asparges (i små mengder) uten å brekke seg og kaste det opp igjen. Så for vår del får vi håpe at det å ha klassisk sunne matvaner i huset er nok til at han får det selv som voksen.

Eldstemann er mer lettfattelig der, og elsker salat, tomat og agurk-type grønnsaker. De som er kokte er hun mindre begeistra for, selv om hun spiser om hun må (og hun må smake).

Vi har sjelden digg i huset, og lørdagsgodtet er begrenset. Jeg lager frokosten til henne, og den er sunn, jeg lager skolematen til henne, og den er sunn. Jeg lager middag, og den er sunn. Vi spiser ute, og hun får svært sjelden mat som kommer i junkfood-kategorien. Hun spiser normal mat, normale mengder, og hun har fremdeles god barnemage. Ikke sånn "ølvom"-fasong, men ekstra god polstring på magen. Resten av henne er muskuløst, og hun ser ikke overvektig ut med klær på, bare litt "firkantet".

Det er ikke aktuelt å slanke henne, det er ikke aktuelt å gi henne inntrykk av at hun burde ha noen grunn til å tenke på kroppen sin som annet enn perfekt. Hun har så vidt begynt å bli kroppsfiksert, men vi er lynkjappe med å slå ned på alle forsøk på å si at hun er tykk (som hun har sagt ved et par anledninger). Og foreløpig ser det ut som om hun stoler på oss.

Vi har banlyst chips og annen frityrstekt "mat", og det gjelder både for henne og den heller magre broren. Forklaringen på at frityrstekt mat er fy er at den tetter igjen blodårene og gjør oss feit inni. En forklaring hun kjøper, siden beinrangelbroren heller ikke får spise usunn mat.

Ellers pirker jeg på at man ikke trenger å spise opp alt man har på tallerkenen, og at man ikke skal spise bare fordi ting smaker godt (irriterende nok plukkes det opp av lillebroren, som burde spise mer, og som da sier "jeg er mett" når maten ikke smaker så godt som han skulle ønske, lenge før han egentlig er mett. Og jeg kan jo ikke akkurat tvinge ham til å spise når han sier han er mett heller.... Ja, ja. Ulike barn, ulike utfordringer).

Men jeg synes det er rimelig overforenklet å tro at om man bare har sunn mat i hus, ja da kan man ikke bli overvektig. Noen mennesker liker sunn mat så godt at de godt kan overspise på den også. Har jeg hørt.

[A&A]

Nei, jeg hadde latt sønnen min spise så mye som han vil. Men fokusert på mosjon og i tillegg til sunn mat. Nå har jeg en tynn gutt, men da jeg var på hans alder var jeg overvektig. Heldigvis har jeg foreldre som ikke komenterte på hvor stor jeg var, og fikk meg til å tenke negativt om vekten min. Det de gjorde var at de gav meg vann til alle måltider, og de gikk mye tur med meg. På den måten gikk jeg sakte men sikker ned i vekt til det normale.