Greit at barna velger kort utdannelse?

[Marlen]

Så lenge de liker det de gjør er det samme for meg.
Men noe grunn utdannelse vil jeg jo at de skal ta, det er bra med 2-3 år på videregående så kan de f.eks etter 10-15 år med jobb og små barn ta høyere utdanning om de vil det.

[Pasta]

Så lenge de er fornøyd med veien de velger skal jeg støtte dem. Eller... det er en sannhet med modifikasjoner. Dersom de er aldri så fornøyd med å f.eks. være glamourmodeller, kommer jeg nok til å slite med å gi dem 100% støtte for karrierevalget.

[Polyanna]

Ja, glamourmodell ser jeg for meg at jeg ville, eh, dekket litt over i lunsjen, ja.

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg får ikke satt ord på hvor mye jeg "vokste" på å ta høyere utdannelse og hvor mye jeg har fått igjen i livet av denne investeringen. Og da snakker jeg ikke om yrke og lønn, men om ren personlig utvikling.

Dette momentet er ikkje nevnt av så veldig mange, men er svært viktig for meg. Eg ønsker sjølvsagt ikkje at ein skal gå på universitet berre for å surre rundt og drive sjølvutvikling; noko meir konkret må jo komme ut av det, men like fullt er dei åra på universitetet så gode, og eg ønsker veldig at mine ungar skal få oppleve det samme. Eg prøver sjølv å lære ungane mine kritisk tenkning, men ønsker veldig at dei får oppleve å gå på universitet der dette er satt meir i system. Eg håpar inderlig dei vel å ta høgare utdanning.

Så kan eg godt leve med at dei vel noko heilt anna; det skal eg akseptere, men ikkje før ho mor har utfordra dei skikkelig på yrkesval Både eg og mannen min har hovedfag/master frå universitet, og då peiker all statistikk på at ungane går same veg. Nå har vi flytta til ein stad der utdanningsnivået er lågare, så dette kan kanskje spele inn i vårt tilfelle.

Og ja, at dei får eit yrke dei trives i er klart det viktigaste, men eg meiner at der finst eit hav av yrker som krev høgare utdanning, og det bør da vere muligheter for å finne noko ein kan trives med.

[Daisy]

Det aller viktigste for meg er at de fullfører et eller annet. Og gjerne høyere utdannelse. Jeg vil kjempe hardt mot avhopping! Og jobbe hardt for å støtte de under utdannelsen.

Når det er sagt kan jeg sitte her i min ikke-håndverkerfamilie og misunne min søster som har rørleggersvigerfar, tømrermestermann og murersvoger + elektrikerkompis og hennes minst 4 mill nye fantastiske hus med sånn 1.5 i lån.

[vixen]

Det er vel litt slik at det jeg har gjort som jeg har veldig gode erfaringer med, vil jeg anbefale til mine barn. Mine år på universitet i inn og utland er noe av det jeg er mest fornøyd med. Studert tre forskjellige steder i Norge og et par år i utlandet. Veldig lærerikt på mange måter. Fått venner fra hele verden og opplevd at man klarer å skape seg godt nettverk på egen hånd selv om man ikke kjenner en kjeft fra før i byen. Drikke øl på en tirsdag klokka to, mens man litt senere sitter sammen med medstudenter i kollokvier til langt på natt og forbereder seg til eksamen.Frustrasjonen og gleden over diverse bokollektiver og spenningen rundt et nytt semester.
Analytiske evner og kunnskap er fine ting.

Er ellers enig i at det viktigste er at de har ambisjoner om læring og utvikling innen det de er interessert i. Det gjør at man ofte trives og er glad i jobben sin. Jeg har to brødre som begge "bare" har fagbrev, men som er veldig opptatt av det de driver med og som er superflinke. *stolt*

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Sybil, her.

Når det er sagt kan jeg sitte her i min ikke-håndverkerfamilie og misunne min søster som har rørleggersvigerfar, tømrermestermann og murersvoger + elektrikerkompis og hennes minst 4 mill nye fantastiske hus med sånn 1.5 i lån.

[noen]

Jeg tror jeg kune akseptere ganske mange veier i livet for barna mine, men glamourmodell er jeg enig i at ville være litt klamt. Hvis de insisterte på et par år på Märthas engleskole for så å jobbe som healer med englebistand, ville jeg også føle at jeg hadde mislyktes litt med oppdragelsen.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Fusilli, her.

Så lenge de er fornøyd med veien de velger skal jeg støtte dem. Eller... det er en sannhet med modifikasjoner. Dersom de er aldri så fornøyd med å f.eks. være glamourmodeller, kommer jeg nok til å slite med å gi dem 100% støtte for karrierevalget.

[P.K.]

JEG vil at de skal studere videre, gjerne i utlandet, reise en del og gjøre seg livserfaringer før de "slår seg til ro". Utdanningen min har gitt meg mye både i forhold til selvutvikling, erfaringer, venner og jobbmuligheter, som jeg ikke ville vært foruten.

Samtidig så er barna mine seg selv, og jeg vil støtte dem uansett hvilken utdanningsvei og yrke de måtte velge. Jeg håper riktignok at det ikke blir stripper, eller Nokasraner.

Er man lykkelig, forsørger seg selv og sine og lever det livet man ønsker leve så godt det lar seg gjøre, så er vel det viktigst?

Å velge en yrkesrettet utdanning er heller ikke synonymt med lavere levealder, såkalte sliteryrker, og dårlig betalt. Vi er da kommet lenger enn det.