Helt husmorhappy

[Myrull]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Privatøkonomi burde være obligatorisk kurs på videregående ja! Hvem sender forslaget videre til Kristin Halvorsen?

Er det ikke det da? Da jeg gikk videregående (ok, det er noen år siden...) satt vi i alle fall med husholdningsbudsjetter og "forbrukerlære" med litt kjøpslov og tips av typen "ikke vaske semsket skinn i vaskemaskinen".

Ok, jeg innser at det høres ut som jeg gikk husmorskole på 50-tallet, men det var faktisk gymnas på nittitallet.

Uansett, jeg ser ikke helt for meg at 16-årige jenter skal ta det særlig seriøst at noen belærer dem om at de må tenke på pensjonspoengene sine etc?

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Myrull, her.

Er det ikke det da? Da jeg gikk videregående (ok, det er noen år siden...) satt vi i alle fall med husholdningsbudsjetter og "forbrukerlære" med litt kjøpslov og tips av typen "ikke vaske semsket skinn i vaskemaskinen".

Ok, jeg innser at det høres ut som jeg gikk husmorskole på 50-tallet, men det var faktisk gymnas på nittitallet.

Uansett, jeg ser ikke helt for meg at 16-årige jenter skal ta det særlig seriøst at noen belærer dem om at de må tenke på pensjonspoengene sine etc?

Rart, jeg gikk også på vgs på nittitallet, men det var ingen som lærte meg at jeg ikke skulle vaske semsket skinn i vaskemaskinen? Noe som kom med Reform-94 kanskje?

32-årige jenter tar det heller ikke så seriøst det der med pensjonspoengene sine, har jeg hørt... Men det burde de/vi jo. Obligatorisk del av svangerskapskurs kanskje?

[kie]

Når det gjelder pensjonspoeng tror jeg ikke det holder med gjentatte "husk på pensjonspoengene"-formaninger. For når man er der og har fått et menneske inn i livet sitt som man ville ha ofret livet for og det mennesket trenger en, noen ganger mer enn man ville klare å gi i kombinasjon med fulltidsjobb... ja, så ofrer man kanskje akkurat de pensjonspoengene. Men det er en forskjell mellom de som ofrer pensjonspoeng også. Noen er kanskje litt sånn happy go lucky om det, mens andre prøver å finne alternativer som kan kompensere for det tapet.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Og jeg kneiser med nakken, ler en trillende latter og sier med pusestemmen min: mer muffins?

Neitakk! Som om jeg gidder å smake på dine flate muffins. Jeg som baker de spenstigste og vidunderligste muffins.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Neitakk! Som om jeg gidder å smake på dine flate muffins. Jeg som baker de spenstigste og vidunderligste muffins.

:ringer Espen Lie:

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

:ringer Espen Lie:

Jeg trenger ingen mann å støtte meg til. Jeg står på egne bein, jeg, tross flotte muffins og detidsjobbing.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Jeg trenger ingen mann å støtte meg til. Jeg står på egne bein, jeg, tross flotte muffins og detidsjobbing.

[kie]

For øvrig synes jeg at det å gå fra jobb i mannsdominerte/nøytrale yrker til jobb i kvinnedominerte yrker var som å ramle tilbake minst en generasjon. Det var først da jeg begynte å jobbe i et kvinnedominert yrke at min rolle som mor ble vektlagt og min rolle som forsørger virket nesten ubetydelig.

Jeg har beskrevet det slik før:

Sitat:

Da jeg begynte å jobbe i helsevesenet ble plutselig min rolle som mor relevant på en måte jeg ikke var vant til. Jeg ble overrasket over hvor mye andre vektla min private omsorgsrolle som kone og mor. Mens det i andre jobber gjerne ble reagert på antall barn jeg har med “Ja, da trenger du full jobb. Du som har så mange munner å mette”, ble det nå heller “Oj. Hvordan skal det gå med full jobb også?”. Det var liksom en selvfølge at jeg som kvinne ikke var familiens hovedforsørger. Man snakker om hvor deilig det er å jobbe 50% mens barna er små og tar nesten for gitt at de fleste har menn med godt betalte jobber og selv bare jobber for å “komme seg ut litt”. For å sette det på spissen.
Vel, jeg var familiens hovedforsørger. Min mann var husfar. Jeg kunne berolige damene med at barna nok ble ivaretatt selv om jeg jobbet og studerte.
En annen ting er forventningen om at de husmoderlige oppgavene skal falle seg naturlig for meg som kvinne og sykepleier. Det er ikke så lenge siden jeg klarte å rote det til da jeg skulle lage pose-potetstappe til pasientene på jobben.

Jeg er kanskje bortskjemt. Min bestefar var tidlig ute og oppfordret min mor til å få seg en utdanning og alltid stå på egne bein, mot mor har aldri lent seg mot noen mann økonomisk og jeg har selv blitt flasket opp med at bøker, utdanning osv. trumfer bollebakst anytime. Mitt møte med de heklende damene på vaktrommet ble derfor et aldri så lite kultursjokk og jeg husker at jeg sto på skyllerommet og mumlet for meg selv at jeg måtte ha dødd og kommet til "kjerringhelvetet".

Så jeg kan på en måte tenke at "Nehei! Sånn er det ikke for jeg har alltid fått høre viktigheten av å stå på egne ben" osv. Men når jeg tenker etter og prøve å forestille meg hvordan det må være å kanskje ha vært født inn i "kjerringhelvetet", så blir jeg ikke fullt så skråsikker. Jeg er bare ikke helt enig i at en motreaksjon i form av forsøk på å overstyre i andre retningen er løsningen. Faktisk synes jeg overstyringen (eller forsøk på det) er en uting i seg selv. Enten det kommer i form av press, latterliggjøring eller andre ting. Jeg vil ikke bli sett på og behandlet som en "stakkars kvinne som ikke klarer å velge selv" verken av menn eller kvinner. Uansett i hvilken retning de ønsker å pushe meg.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

jeg har selv blitt flasket opp med at bøker, utdanning osv. trumfer bollebakst anytime.

Jeg synes at både min egen oppdragelse og signalene i samfunnet på mange måter har vært litt schizofrene. Litt sånn: Så klart du skal lese bøker og ta utdanning og forsørge deg selv. Men du baker vel kake til bursdagen til mormor likevel? Eventuelt muffins nå da, jmfr denne tråden her. Og det er fint at noen fikser det. Jeg fikser det noen ganger, i noen perioder. Så kan man naturligvis si at man skal drite i å høre på hva alle andre mener og ta den utdanninga eller bake de bollene man selv vil, men det tar meg frem til det andre poenget, nemlig at Maggie (Thatcher) tok feil og at there is such a thing as society.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg vil ikke bli sett på og behandlet som en "stakkars kvinne som ikke klarer å velge selv" verken av menn eller kvinner. Uansett i hvilken retning de ønsker å pushe meg.

Jeg er ingen stakkars kvinne, men jeg lar meg påvirke av samfunnet rundt meg, enten jeg vil eller ikke. Øver meg på å lukke øra til en del av det verste "lykkelig husmor som ammer uten problemer og samtidig innehar direktørstilling"-pjattet, men jeg synes ikke det er likegyldig hva slags kvinneidealer som finnes i det samfunnet datteren min skal vokse opp i. Derfor trenger vi slike diskusjoner, tenker jeg. Og derfor syntes jeg den Aftenposten-artikkelen var litt .


(Hever meg totalt over all denne barnslige muffinskastinga mellom enkelt av kjerringene her.)

[kie]

Dustefjasedamer!

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Dustefjasedamer!

Humørløse kjerring.