Kvinner burde ikke fått barn - Det hellige moderskap

[Java]

I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.

Det tror jeg også.

[Simone]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.

Selvfølgelig. Men i min omgangskrets ser eg at den rollefordelinga som blir etablert frå starten av har ein tendens til å bli verande. Pappa'ane som klarte å unngå å vere aleine med barnet under permisjonen er dei samme som jobbar mykje overtid. Dei fortsetter å unngå å vere aleine med barna. Det er mor som følger opp aktiviteter (bortsett frå kanskje fotballtrening ), mor som lagar middag, mor som tar foreldresamtaler i barnehagen osv.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Selvfølgelig. Men i min omgangskrets ser eg at den rollefordelinga som blir etablert frå starten av har ein tendens til å bli verande. Pappa'ane som klarte å unngå å vere aleine med barnet under permisjonen er dei samme som jobbar mykje overtid. Dei fortsetter å unngå å vere aleine med barna. Det er mor som følger opp aktiviteter (bortsett frå kanskje fotballtrening ), mor som lagar middag, mor som tar foreldresamtaler i barnehagen osv.

Ja, det er jeg enig i. Jeg tror ikke det er bevisst heller, det bare blir sånn.

[bina]

Jeg tror at grunnlaget legges lenge før barnet er påtenkt. Jeg tror ikke at det er i det kvinner velger å være hjemme mens mannen jobber at fremtiden spikres. For HVORFOR velger de sånn?

Jeg tror det starter når både gutter og jenter skal velge videregående utdanning. Og da har det selvsagt pågått i lang tid allerede. Man formes som menneske. Man påvirkes av venner, media, familie - og så videre.

Så velger fortsatt flere jenter enn gutter omsorgsyrker. Det er flere kvinner som er sykepleiere, hjelpepleiere, førskolelærere, assistenter, osv. Samtidig er det flere kvinner enn menn som fullfører høyere utdanning. Flere kvinner som blir leger, for eksempel.

Jeg tror at dette fører til en slags tredeling i arbeidsmarkedet. Menn ligger i midtskiktet, der de egentlig alltid har ligget. De velger utdanning innen både håndtverkeryrker og akademikeryrker. Kvinnene derimot er delt i to. En del som velger klassiske kvinneyrker, og mange av dem har lite utdanning. Og den andre delen er de høyt utdannede kvinnene (som i stor grad er den gruppa som "befolker" FP).

I omsorgsyrkene er det ofte både fysisk og psykisk krevende. Samtidig er det mye deltidsarbeid, og lønna er ikke så høy. Hvorfor er det så mye deltid? Jeg tror delvis fordi det "alltid" har vært sånn. Hvis vi går 20-30 år tilbake i tid så var det kanskje sånn at for en del kvinner var deltid eneste mulighet. Mor kunne jobbe noen kveldsvakter og av og til i helgene, for da var far hjemme og tok seg av barna. De kvinnene som gikk ut i arbeidslivet for 20-30 år siden er der ennå. Og de innehar sine 72,14 % og 38,65 % stillinger og sånt. Og når en av dem slutter så blir det ledig en prosentstilling, som man har behov for å fylle opp. Så derfor fortsetter det å være deltidsstillinger.

Selvsagt kan man si at dette bør det gjøres noe med, og det kan det sikkert.

Men i gruppen av kvinner som har tunge yrker og lav lønn og deltidsarbeid vil jeg tro at ønsket om å være hjemme med omsorg for egne barn er forholdsvis større enn i de to andre gruppene. For det første er det krevende med omsorg 24/7, og for det andre er det kvinnen som tjener minst, og for det tredje er kvinnen allerede dreven på omsorg.

Så la oss nå si da at det for en kvinne i denne gruppen, som har barn med en mann med et "gjennomsnittsyrke", blir sånn at far har mindre ansvar enn mor for barna også når de blir større. Skyldes det da uten videre hvordan de delte permisjonen? Eller kan det være sånn at mor er vant med å være omsorgsperson, og far ikke er vant til det? Han syns det er greit at hun ordner opp, og hun liker å ordne opp?

Så hvis man skulle gjøre noe med dette mener jeg at deling av foreldrepermisjonen er for sent. Når det kommer dit har folk allerede gjort utallige valg som har brakt dem dit de er, og som ligger til grunn for de videre valgene de tar.

[Dronningen]

Jeg trodde jeg var veldig interessert i jobb og karriere før jeg fikk barn, men plutselig ble det ikke like viktig lengre. Det ble mer interessant å få flere barn, og jeg skulle gjerne hatt enda flere. Jeg vil gjerne være masse hjemme, ha laaange permisjoner, og kjenner meg opprømt bare å tenke på "hva om jeg ble gravid en aller siste gang". Som introvert tilflytter hadde jeg ikke noe liv utenom jobb før jeg fikk barn, men nå har jeg en funksjon å fylle. Noen som behøver meg. Noen å bry meg om. Jeg har godtatt at jeg og mannen har ulike roller i familien, og at vi tildels utfyller hverandre. Jeg er mer ordne, styre, oversikt person som jobber nært hjemmet, mens han er leke, fikse, rydde person, som pendler. Vi blir aldri lik. Vår bakgrunn, væremåte, involvering blir ikke lik. Men begge bidrar, og begge ønsker en slik fordeling. Jeg føler meg viktigere som mamma enn på jobb. Det er viktigere for meg som person å være den mammaen jeg vil og ønsker, enn å være 100% på jobb. Det er også viktig for meg å kunne være den mammaen jeg ønsker uten at en mann må være delaktig i det. Jeg er ikke avhengig av han får å få livet mitt til å gå opp. Men det er fint og enklere å være to.

Det ligger jo noe bilogisk i dette, og jeg er ganske lei av at man skal diskutere opp og i mente kvinner og menns rolle. Det er ikke likt. Det er godt at det ikke er likt. Det er fint at man kan få barn. Jeg er glad at jeg ble kvinne og fikk oppleve det. Det er naturlig at jeg som samsovende ammer ble nærere barna første leveår. Det er helt greit, fordi det kommer andre perioder. Det er godt at jeg kan ha en mann som interesserer seg litt mer for det jeg ikke gjør. At det er nyanser og variasjoner. Det er fint om familier klarer å få ting til å gå rundt, og at man generelt har det ok. Jeg har aldri sett på det som tiltrekkende å være mann og ha en "typisk mannejobb", hva nå enn det måtte være. Jeg ville aldri vært villig til å ofre noe som helst utover det vanlige for en jobb - alle minst tid hjemme. Jeg jobber for å kunne leve som jeg vil. Å få barn er ikke et offer. Det er et privilegie.

Jeg mener altså at det er helt greit at man i vår priveligierte verden får velge hva man ønsker selv. Det er jo det man mener blir tilfellet, når man den friheten vi har.

[Brutus_]

Tenkte jeg skulle legge inn et fint stemningsbilde i denne tråden

[Brutus_]

Debatt på nrk nå. Surrogatparet fra den der India-saken er i studio med ungen. Som holdes ut i studiolyset av faren gjennom hele sendingen. Hvor er vogna?

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Simone, her.

Selvfølgelig. Men i min omgangskrets ser eg at den rollefordelinga som blir etablert frå starten av har ein tendens til å bli verande. Pappa'ane som klarte å unngå å vere aleine med barnet under permisjonen er dei samme som jobbar mykje overtid. Dei fortsetter å unngå å vere aleine med barna. Det er mor som følger opp aktiviteter (bortsett frå kanskje fotballtrening ), mor som lagar middag, mor som tar foreldresamtaler i barnehagen osv.

Vet ikke helt hva du skisserer her. Manglende interesse hos fedrene ? Mødre som offer? Er det helt utelukkende at det er økonomiske så vel som sosiolgiske årskaker? Er det helt utelukket at dette er et valg som er gjort bevisst utfra individenes interesser og verdier, ikke som et offer for tradisjonnelle kjønnsroller (uten at jeg sier at det ikke ofte er tilfellet).

[Teflona]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.

Enig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

I forhold til kontakt med barna tror jeg faktisk det aller viktigste er å være likestilt i hverdagen. Jeg ser poenget med en deling av permisjon, men for at barna skal oppfatte mor og far som likestilte er det mye viktigere at begge to er synlige og tilstede i barnas hverdag. Begge to bør være kjent med barnehagen, skolen, aktiviteter, være alene med barna, lage mat o.s.v. Dette er selvsagt ikke noe man kan gå inn og lovregulere, men på sikt er det dette barna husker. Ikke hvem som trillet vognen når de sov eller ga dem mat da de var 7 mnd.

Det tror jeg også. Det er bare så synd at det blir brukt som "argument" for at kvinnene skal være hjemme hele den første tiden. Jeg hører også fedre si at de føler det anderledes når de f.eks. er mye mer hjemme med nr. 3 enn de var med nr. 1. Ikke at kontakten med de andre barna er dårligere på sikt, men at de har likt at de har vært mer involvert fra starten.