Lære seg å leve i nuet

[Ine]

Litt dramatisk kanskje, men ingen vet jo hvor lenge en har livet til låns, ingen vet hvor lenge en selv eller sine nærmeste vil leve. Jeg synes dette hjelper meg å nyte hverdagen.

Dessuten er det viktig for meg å sette pris på de små ting, god mat, fint vær, gode øyeblikk mellom de jeg har rundt meg, god bok, interessant tv-program osv.

Men skjønner dette kan være utfordrende med tvillinger.

[kiki]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Litt dramatisk kanskje, men ingen vet jo hvor lenge en har livet til låns, ingen vet hvor lenge en selv eller sine nærmeste vil leve. Jeg synes dette hjelper meg å nyte hverdagen.

Dessuten er det viktig for meg å sette pris på de små ting, god mat, fint vær, gode øyeblikk mellom de jeg har rundt meg, god bok, interessant tv-program osv.

Men skjønner dette kan være utfordrende med tvillinger.

Jeg har tidligere slitt med dødsangst, og selv om jeg ikke gjør det nå lengre, så er jeg nok i overkant oppmerksom på at tiden vår er begrenset. Det er nok derfor det stresser meg ekstra mye at jeg ikke klarer å leve i nuet.

Men permisjon er jo på en måte en unntakstillstand og, jeg hadde en smule fødselsdepresjon og jeg har brukt mye av tiden på å tenke på hva jeg vil gjøre fremover. Nå ser det ut til at alt ordner seg med studier til høsten, så kanskje det blir lettere å leve i nuet når jeg får gjort "min greie" og? Da vil jo tiden med ungene bli såpass begrenset ift nå at jeg håper jeg klarer å være til stede 100% etter skoletid.

[Perhonen]

Jeg tror du må "øve" deg på å ta tak i øyeblikkene. Skriv dagbok, og skriv ned fem positive ting som har skjedd hver dag. Ikke det du syns er negativt, men de positive tingene.
En eller annen sa en gang til meg at det man ikke mener man vil krangle over om et år eller sørge over om et år er ikke verdt hverken krangel eller sorger. Vektlegg de positive tingene. Som alt det barna dine gjør hver dag. Hvert smil, hver eneste bit av deres utvikling. Solskinnsdager, naboen som hilser på deg. Barn som leker på gaten. En klem fra en god venn.

Det er ikke lett, men om en prøver. Se dagen i dag. Den er egentlig helt fantastisk, en gave vi får hver eneste morgen resten av vårt liv.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Litt dramatisk kanskje, men ingen vet jo hvor lenge en har livet til låns, ingen vet hvor lenge en selv eller sine nærmeste vil leve. Jeg synes dette hjelper meg å nyte hverdagen.

Helt enig. Etter at en god venninne døde brått, så har jeg faktisk vært mye flinkere til å leve nå, ikke gidde henge meg opp i ting, situasjoner og mennesker jeg ikke liker. Det er faktisk ikke viktig. Tenker også alle de som misunner meg mitt liv (er alenemor og student, men ikke alle som er så heldige at de har et barn eller en utdannelse engang) som er inneholder ganske banale og enkle problemer om man velger å ikke bare se seg selv og sitt....