Nordmenn sutrer seg til sykmelding

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Det er jeg enig i. Jeg er bare uenig i hvordan man skal nærme seg problemet. Både hvordan problemet blir blåst ut av proporsjoner, og hvordan skylden skal fordeles. Det er helt klart stort potensiale for å tilrettelegge arbeidsplasser slik at man ikke behandler hjelpepleiere som forbruksvarer, og slik at ansatte i bedrifter som må omorganiseres, ikke føler seg verdiløse, for å nevne et par eksempler.

(Jeg tjener ikke noe på å holde meg hjemme, i alle fall. Tar t-banen og betaler det samme hver måned uansett om jeg drar på jobb eller ei. En del sykemeldte bruker også en del på å komme seg rundt til behandling og utredning).

Problemet er ikke blåst ut av proposjoner. Det er faktisk er stort, STORT problem at 1/3 av arbeidsstokken i Norge er mottagere av offentlig støtte fremfor å delta i arbeidslivet. Hvem skal finansiere dette etterhvert?

Det er ikke om å gjøre å plassere skyld, det er om å gjøre å finne FAKTA på hvorfor er det slik. Ikke hva vi liker å tro, ikke det BEKVEMME eller PK. Utgangspunktet er "sutring", og da oppfatter jeg det slik at dette ikke gjelder alvorlig syke. De "sutrer" på ingen måte, slik jeg ser det.

Hele utgangspunktet til mange i denne tråden er at det finnes sykmeldte, som IKKE er for syke til å jobbe eller bidra. Det bare er litt bekvemt å ikke jobbe inne i mellom. Gi seg selv en velfortjent time out liksom. Det er absolutt ikke alle sykmeldte som blir sendt hit og dit til utredning (det er jo heller ikke alle som ønsker det). Det er på ingen måte ikke alle som blir fulgt opp med behandling. Hele problematikken er jo nettopp at altfor mange får en sykmelding i hånda og ny time om 4 uker (hvis man ikke bestiller time via mail da ). Slike unødvendigheter koster penger, for alle andre.

Så kan man gjerne peke på arbeidsgivere, dårlige ledere, generøse leger, unfalne NAV-konsulenter osv osv. Men altså, jeg mener det kan være et poeng å ansvarliggjøre individet også. Hva kan sykmeldte selv bidra med?