Bør alle personlige historier fortelles? (Sammen til verdens ende)

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg har ikke noen førstehånderfaring med alvorlig sykdom nært innpå meg, så sånn sett var denne boken ikke ment som "hjelp" på noe vis. Jeg lar meg allikevel fascinere og røre av sterke mennesker og sterke historier, og derfor ble jeg så forundret når denne boken ga meg så uendelig lite. Jeg fikk ikke en gang lyst til å sjekke blogg eller nettside. Det ble bare platt og rart i mine øyne, og det tenker jeg at denne historien egentlig ikke fortjente...

Da var den kanskje bare dårlig skrevet da?

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Da var den kanskje bare dårlig skrevet da?

Det var det den var...

[him]

Opprinnelig lagt inn av Teflona, her.

Det er vel litt "i tiden", er det ikke? Det intime, det personlige, alt skal deles. Blogger og FB er motoren - og kanskje også forum som dette? Jeg tenker også at Knausgård er litt i samme kategori, han har truffet tidsånden, eller tar jeg feil nå? (har ikke lest bøkene hans som er basert på livet hans)

Jeg er veldig enig med Teflona. Det er "i tiden", men at selvopplevde historier er "i tiden" gjør jo ikke at alt som gies ut er bra. Det er jo ikke fiction bøker heller - Barbara Carterland, anyone? (Jeg har lest masse BC og det er skikkelig lavmål. Jeg fantaserte en gang om å lage et program som kunne skrive BC bøker, men jeg kom meg dessverre/heldigvis aldri dit. )

Om en histori er verd å lese har i mine øyne ingenting med om det er fakta, biografi, fiction, tegneserie, dikt, sf eller dokumentar. Det går på om historien fenger. Og noen historier fenger fordi de er så "nær" så synes jeg ikke det gjør noe for leseopplevelsen. Men det er klart, de historiene som fenger på grunn av fortellerevnene er jo de som vil stå som klassikere i ettertiden.