Hva ville vi fått om høyresiden hadde vunnet valget?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det er eg ikkje nødvendigvis einig med deg i. Det spørs kva ein legg i "effektivitet" og kven konkurransen skal omfatte. Der er vi jo t.d. tilbake til indre vs. ytre stimuli/motivasjon.

Eg er ikkje usamd i at konkurranse kan fremje prestasjon, men å setje likheitsteikn mellom konkurranse og prestasjon vert for enkelt. Det ser ein jo t.d. i mange offentlege verksemder som er utsette for kvasimarknader i dag (og ikkje minst når det gjeld elevar i skulen).

Det meste av konkurranseutsetting har vært svært effektivitetsfremmende. Som kollektivtransport. Noen ganger har konkurranseutsetting gjort at de manglene som lå i de som "eier" tjenestene har blitt synliggjort så til de grader. Slik at det som før bare viste på stor pengebruk, sykefravær og lite gode tjenester, blir skandaler.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det meste av konkurranseutsetting har vært svært effektivitetsfremmende. Som kollektivtransport. Noen ganger har konkurranseutsetting gjort at de manglene som lå i de som "eier" tjenestene har blitt synliggjort så til de grader. Slik at det som før bare viste på stor pengebruk, sykefravær og lite gode tjenester, blir skandaler.

Men det går eit grovt, og ikkje så reint lite betydingsfullt, skilje mellom verksemder som driv rein "produksjon" og (offentlege) verksemder som forvaltar menneske, verdiar og etikk, der effektivitet ikkje er eit statisk omgrep som kan målast i tal.

[Dronningen]

Dette minner meg om et foredrag jeg var på en gang, av en dame som hadde skrevet en mastergradsavhandling om arbeidsglede. Det å fremme glede på en arbeidsplass ved å gjøre ting andre mente man ikke skulle, og jobbe mot negativitet og pessimisme rundt endring. Hun var sykepleier, og var for en periode leder av et sykehjem. Hun sa da at de skulle "late som de var et privat sykehjem", for da ville de i større grad kunne levere et tilbud som passet de beboende. De kunne f.eks. stå opp og legge seg når de ville selv, spise når de ville selv, de hadde noen høner i et bur på utsiden som de fikk være med å stelle, fleksible dager, de fikk ha en katt på besøk i ny og ne, og de ansatte skulle ta seg tid til å sette seg ned og prate og være tilstede for beboerne. Dette kom fra en som hadde jobbet lenge i bransjen, og ofte jobbet mot rigide og trangsynte systemer der de gamle bare glir inn i en arbeidsdag bygd på rutiner. Det var mye motstand, mange innvendinger, men hun fikk det til.

Hvorfor er ikke en slik behandling en selvfølge?

Alle må ikke ha det likt. Alle vil ikke ha det likt. Det er ikke et likeverdig tilbud å ikke kunne diffensiere behandling. Det er ikke et godt nok tilbud om man ikke kan få påvirke sitt eget liv og egen hverdag. Jeg godtar ikke alt når jeg er 32, og heller ikke når jeg er 82. Man kommer til å stå ovenfor en eldrebølge om noen år som man ikke har kapasitet til å håndtere. Generasjonene som kommer er mye mer krevende i dag. Man vil dusje hver dag, leve som man vil, bli stelt som man vil, og ha de goder man er vant med. Kan man håndtere dette?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Dette minner meg om et foredrag jeg var på en gang, av en dame som hadde skrevet en mastergradsavhandling om arbeidsglede. Det å fremme glede på en arbeidsplass ved å gjøre ting andre mente man ikke skulle, og jobbe mot negativitet og pessimisme rundt endring. Hun var sykepleier, og var for en periode leder av et sykehjem. Hun sa da at de skulle "late som de var et privat sykehjem", for da ville de i større grad kunne levere et tilbud som passet de beboende. De kunne f.eks. stå opp og legge seg når de ville selv, spise når de ville selv, de hadde noen høner i et bur på utsiden som de fikk være med å stelle, fleksible dager, de fikk ha en katt på besøk i ny og ne, og de ansatte skulle ta seg tid til å sette seg ned og prate og være tilstede for beboerne. Dette kom fra en som hadde jobbet lenge i bransjen, og ofte jobbet mot rigide og trangsynte systemer der de gamle bare glir inn i en arbeidsdag bygd på rutiner. Det var mye motstand, mange innvendinger, men hun fikk det til.

Hvorfor er ikke en slik behandling en selvfølge?

Alle må ikke ha det likt. Alle vil ikke ha det likt. Det er ikke et likeverdig tilbud å ikke kunne diffensiere behandling. Det er ikke et godt nok tilbud om man ikke kan få påvirke sitt eget liv og egen hverdag. Jeg godtar ikke alt når jeg er 32, og heller ikke når jeg er 82. Man kommer til å stå ovenfor en eldrebølge om noen år som man ikke har kapasitet til å håndtere. Generasjonene som kommer er mye mer krevende i dag. Man vil dusje hver dag, leve som man vil, bli stelt som man vil, og ha de goder man er vant med. Kan man håndtere dette?

Godt innlegg!

Litt av forskjellen tror jeg vi alle egentlig kjenner på i det daglige. Det ER forskjell på "mitt" og "kommunens" / "statens". Jobber du som ansatt på et kommunalt drevet sykehjem har du ikke noe ansvar for verken å forbedre, finne på nye ting, eller noen ansvarsfølelse for pengene som brukes. Du ser ikke pengene, og slett ikke regningene. Noen sitter selvsagt og håndterer regningene, men det er ikke de samme som har bestilt varen eller vurdert behovet. I vår egen privatøkonomi derimot føler vi et ansvar for pengene, for det er oss selv det "går ut over" hvis vi bruker mer enn vi har.

Jeg jobbet før i en kommune, og der er det en spesiell episode som har brent seg inn i hukommelsen. Det var et par ledere som snakket om økonomi og budsjett. Den ene var veldig bastant. Nei, hun så ingen grunn til å "spinke og spare", for hun mente at jo mer hun kuttet og drev etter budsjett, jo mindre budsjett kom hun til å få året etter, og dessuten så hun jo at andre deler av kommunen hadde overforbruk. Så hvorfor skulle HUN spare?

Hvis hun på noen måte hadde hatt fortjeneste av å spare, ville hun gjort det. Men hun så ikke det. Hun så en stor sekk som het kommunekassa, og fra hennes ståsted var den nærmest utømmelig, og i den grad den IKKE var det, så hun det snarere som sin oppgave å skaffe mest mulig penger til SIN avdeling, enn å spare for fellesskapet.

Dermed oppnår man det motsatte av effektivitet. Man oppnår "karre til seg" i stedet for "dele". For ved å "karre til seg" kunne hun og hennes avdeling oppnå goder. Hvis de fikk et godt budsjett kunne avdelingen spandere på seg kurs, julelunsj og pizza på personalmøtene. Fikk de et dårlig budsjet (var flinke til å spare) så fikk de ingenting. Hvor er da motivasjonen for å spare?

Men snur man på flisa og lar noen private drive et sykehjem, så er det ingen som ville vurdert å bruke opp alt av penger i redsel for at noen andre skulle få det overført på slutten av året.

Huff, nå kom jeg på et eksempel til, riktignok ikke fra en kommune, men fra Forsvaret. Der var det i en avdeling tidligere kultur for å svi av alt av penger, og gjerne litt til, for det var "standard" at de fikk tilsvarende til det de hadde brukt. Penger som sto igjen ved årets slutt, men som de visste de kunne fått bruk for i januar, var det om å gjøre å bruke opp, ellers ville de både bli fratatt pengene, og få lavere budsjett året etter.