Spinoff - savner du mannen etter en uke?

[Myrsnipa]

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Savner de ikke på samme måte. Mannen savner jeg med hele kroppen, mens ungene mer med hjertet. Mannen er ikke viktigere, jeg klarer ikke å forklare det. Men det er helt forskjellig savn og jeg merker det mer på kroppen at jeg savner han enn ungene.

Det er sikkert noe galt med meg.....

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det er sikkert noe galt med meg.....

Sprøyt. Jeg savner ikke ungene mine noe særlig når jeg er borte fra dem, jeg heller. Jeg nekter å se på meg selv som et dårlig menneske av den grunn.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Sprøyt. Jeg savner ikke ungene mine noe særlig når jeg er borte fra dem, jeg heller. Jeg nekter å se på meg selv som et dårlig menneske av den grunn.

Phu, det var godt at jeg ikke var helt alene

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Enig der ja!

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Det trenger ikke være sånn for alle selv om det er sånn for deg. Jeg kan ikke si at ungene mine er viktigere for meg enn mannen. På samme måte er ikke mannen min viktigere enn ungene heller. Det er umulig å gradere. Men det er altså han jeg savner. Dypt og inderlig. Så lenge jeg vet at ungene har det bra, savner jeg ikke dem, nei. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er like glad i dem, men jeg savner kanskje voksenprat og fysisk kontakt med mannen mest.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Det trenger ikke være sånn for alle selv om det er sånn for deg. Jeg kan ikke si at ungene mine er viktigere for meg enn mannen. På samme måte er ikke mannen min viktigere enn ungene heller. Det er umulig å gradere. Men det er altså han jeg savner. Dypt og inderlig. Så lenge jeg vet at ungene har det bra, savner jeg ikke dem, nei. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg er like glad i dem, men jeg savner kanskje voksenprat og fysisk kontakt med mannen mest.

Det er nok her det ligger for meg og. Og jeg vet at det er gjensidig. Jeg fikk en sms av han her om dagen (han er altså på Mallorca med gutta) "....dette er siste gang vi drar hver for oss."

Og jeg innrømmer glatt at jeg er like forelsket i han i dag som for 20 år siden når vi møttes, om ikke mer.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Myrsnipa, her.

Savner mann mer enn unger? Hva? Er mannen da "viktigere" enn ungene? Den sliter jeg med å forstå. For meg kommer ungene over ALT. Hadde savnet ungene mer enn mat og vann om jeg ble uten begge deler.

Mannen min er ikke viktigere enn sønnen min, det vil jeg ikke si. Men jeg savner i grunnen aldri sønnen min; så lenge jeg vet han har det bra, plager det meg ikke at han er borte. (To uker nå i sommer var helt uproblematisk.) Det er alltid hyggelig å se ham igjen, og å snakke med ham på telefonen hvis han eller jeg er borte, men jeg er ikke lei meg for at han ikke er der. Mannen min savner jeg derimot - savner å være sammen med ham, savner å prate med ham, å dele ting med ham. Han er den jeg snakker mest med og den jeg er vant til å ha rundt meg og komme med kommentarer og anekdoter til, den jeg ser film sammen med og drikker champagne med, den jeg ber sette på kaffen når jeg er for trøtt til å gjøre det selv, og den jeg sover sammen med. Mannen min er i så stor grad en del av hele livet mitt - og sønnen min er det viktigste i verden for meg, men det er ikke hans "jobb" å være her og dele hver hverdag med meg, og måten jeg er glad i ham på er en helt annen måte. Når det gjelder sønnen min, er det viktigste at han har det bra - når det gjelder mannen min, er det viktigste at han er sammen med meg (ikke nødvendigvis fysisk sammen med meg hele tiden, men at han er kjæresten min). Eller noe sånt.