Münchhausens syndrom, Hedmark (VG)

[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Det hadde vært en gledens dag for mange barn å få nye foreldre på ordentlig. Å bli valgt å bli fulleverdige medlemmer. .

Dette kan jeg skrive under på etter å ha hatt fosterbror i 13 år! Han kom til oss som 2-åring. Begynte å kalle mamma for mamma og pappa for pappa -helt til hans biologiske foreldre fikk gjennom å ha samværsrett. Først med tilsynsverge, men senere alene.

HVER gang han hadde vært hos foreldrene sine, så måtte vi bearbeide ham når han kom hjem. De lovet ham gull og grønne skoger hele tiden, sa at han snart skulle få komme hjem til dem, ga ham falske forhåpninger, kjøpte ting til ham som han bare fikk leke med når han var hos dem...
Denne gutten har gått gjennom mye vondt pga samværet med hans biologiske foreldre (pille-og alkoholmisbrukere). Han har stengt seg mye inne, løyet på foreldrenes vegne, stått i harde dilemma.

Jeg kan IKKE forstå at barnevernet godkjente dette. . .
Foreldrene mine prøvde flere ganger å få stoppe samværet. Det ble iallfall redusert til en gang i måneden istedetfor 2. Rart at de kunne redusere til en gang, men likevel ikke innrømme at gutten tok skade av å være hos sine bio. foreldre....

Jeg ser på ham som min helbror, men vet ikke om det er gjensidig. Når han er med sine foreldre, så klarer han ikke å se på meg om jeg treffer ham ute. Det er ganske hardt. Men det er nok enda hardere for ham!

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av smurfine, her.

Dette kan jeg skrive under på etter å ha hatt fosterbror i 13 år! Han kom til oss som 2-åring. Begynte å kalle mamma for mamma og pappa for pappa -helt til hans biologiske foreldre fikk gjennom å ha samværsrett. Først med tilsynsverge, men senere alene.

HVER gang han hadde vært hos foreldrene sine, så måtte vi bearbeide ham når han kom hjem. De lovet ham gull og grønne skoger hele tiden, sa at han snart skulle få komme hjem til dem, ga ham falske forhåpninger, kjøpte ting til ham som han bare fikk leke med når han var hos dem...
Denne gutten har gått gjennom mye vondt pga samværet med hans biologiske foreldre (pille-og alkoholmisbrukere). Han har stengt seg mye inne, løyet på foreldrenes vegne, stått i harde dilemma.

Jeg kan IKKE forstå at barnevernet godkjente dette. . .
Foreldrene mine prøvde flere ganger å få stoppe samværet. Det ble iallfall redusert til en gang i måneden istedetfor 2. Rart at de kunne redusere til en gang, men likevel ikke innrømme at gutten tok skade av å være hos sine bio. foreldre....

Jeg ser på ham som min helbror, men vet ikke om det er gjensidig. Når han er med sine foreldre, så klarer han ikke å se på meg om jeg treffer ham ute. Det er ganske hardt. Men det er nok enda hardere for ham!

Slikt er tragisk, barn bør ikke lande i slike lojalitetskonflikter. Barnevernet legger ansvaret hos barnet noe som er galt.

Jeg trodde ikke det var så ille til jeg snakket med flere som hadde gitt opp på grunn av dette. Det være seg som fosterforeldre eller å jobbe med barnevern. Å kjøre et gråtende barn til pappa fordi systemet sier så, og du vet i hjertet ditt at ungen snakker sant. Det er umenneskelig.

For noen år siden var det et program ( mulig det gikk på BBC) der de fulgte fosterfamilier på vei mot adopsjonen. Jeg glemmer aldri et innslag der tre søsken som hadde hatt det tøfft hadde fått barnløse fosterforeldre. Etter en prøvetid som fosterforeldre så skulle det bli "årntli". Familien var stivpyntede, barna høytidstemte der de dro til rådhuset for å bli familie. En av ungene sa noe om å være utvalgt og at de nå fikk en skikkelig mamma og pappa som ville ha DEM. Da gråt jeg .