"Merking" av barn - armbånd med navn

[Malama]

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

Okei? Jeg er veldig tilhenger av at barna skal forstå at noen ting HAR voksne lov til mens ungene ikke har det. Jo fortere de lærer det, jo bedre. Heller få dem til å forstå hvorfor de voksne av og til må ta slike valg.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Okei? Jeg er veldig tilhenger av at barna skal forstå at noen ting HAR voksne lov til mens ungene ikke har det. Jo fortere de lærer det, jo bedre. Heller få dem til å forstå hvorfor de voksne av og til må ta slike valg.

Joda, på noen områder er det nok sånn, og på noen områder kommer jeg til å lære ham det også, men jeg har mine særheter, og dette er altså en av dem. Er vel miljøskadd fra egen oppvekst. Det mamma "fikk lov til", fikk vi lov til, følgelig slapp vi spise blodmat, og det var lov å ha to-tre lag hvitost på brødskiva. Selvsagt får han ikke kjøre bil før han er gammel nok, selv om jeg får lov, men jeg setter meg ikke til å drikke sjokomelk til maten, men sier han ikke får lov (joda, enda gjør jeg det, men det er fordi han 1)kun drikker vann og morsmelk og 2)ikke aner at sjokomelk er godt, og derfor ikke bryr seg)

Men, nå roter jeg meg bort fra tema her.

*synes link om merkelappe-greier var lurt jeg*

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Joda, på noen områder er det nok sånn, og på noen områder kommer jeg til å lære ham det også, men jeg har mine særheter, og dette er altså en av dem. Er vel miljøskadd fra egen oppvekst. Det mamma "fikk lov til", fikk vi lov til, følgelig slapp vi spise blodmat, og det var lov å ha to-tre lag hvitost på brødskiva. Selvsagt får han ikke kjøre bil før han er gammel nok, selv om jeg får lov, men jeg setter meg ikke til å drikke sjokomelk til maten, men sier han ikke får lov (joda, enda gjør jeg det, men det er fordi han 1)kun drikker vann og morsmelk og 2)ikke aner at sjokomelk er godt, og derfor ikke bryr seg)

Men, nå roter jeg meg bort fra tema her.

*synes link om merkelappe-greier var lurt jeg*

Det er jo stor forskjell på å merke ungene for å slippe å la dem forsvinne, og det å spise en softis foran et bedende barn og si det ikke får. Skjønner hva du mener, men jeg synes altså det er ganske mange nyanser her.

[Avelonia]

Var i skara sommerland i sverige for en drøy uke siden, kan tenke meg at den vesle jenta i badedrakt som ikke fant foreldrene sine hadde hatt god nytte av å bli merket! Enten med vannfast penn, eller bånd.

[Honda]

Opprinnelig lagt inn av Avelonia, her.

Var i skara sommerland i sverige for en drøy uke siden, kan tenke meg at den vesle jenta i badedrakt som ikke fant foreldrene sine hadde hatt god nytte av å bli merket! Enten med vannfast penn, eller bånd.

Og hvem har med seg mobilen i basenget eller badeland?
(Ikke vi og ikke våre venner..)

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Honda, her.

Og hvem har med seg mobilen i basenget eller badeland?
(Ikke vi og ikke våre venner..)

Nei det kan du si... forøvrig fatter jeg ikke at folk kan la barna være uten tilsyn i basseng, på badeland eller på stranda. Sjansen for å miste barna på slike steder burde være ikke-eksisterende.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Er ikke helt sånn tilhenger av "Mamma har lov, men du har ikke"-greier jeg da, så jeg tner det blir merking med bånd når behovet oppstår.

Men f.eks. å skrive navn i klær og på utstyr er jo gjerne en sånn ting som foreldre får lov til, mens barna ikke får lov til å skrive på klærne sine (i alle fall ville jeg ikke latt Poden gjøre det). Så jeg synes det å merke barna går litt i samme kategori. Uten at dette er noen kampsak for meg, altså!

Det virker veldig lurt med sånne armbånd, ja. Vi har ikke vært i så mange sammenhenger der det har vært naturlig å tenke på slikt (og har heldigvis aldri vært i en situasjon der vi har trengt det), men den første gangen vi kom på det, ga vi Poden en lapp i lommen med telefonnumrene våre på, og sa at om han ikke fant oss, kunne han be noen om å ringe til oss, så ordnet det seg. Det var den gangen egentlig mest for at han ikke skulle bli engstelig hvis han ikke så oss; vi befant oss i en diger messehall, og sjansen for at vi faktisk ikke skulle finne ham var mikroskopisk, men det kunne jo tatt noen minutter, da. Men nå var jo han ganske stor allerede da, og er ganske talefør og sånt. (Sånn til vanlig har jeg sagt til ham at om vi kommer bort fra hverandre i byen, så kan han spørre noen voksne om å ringe opplysningen for å finne telefonnummeret mitt - men igjen, den løsningen egner seg jo mest for større barn som kan gjøre grundig rede for seg. Og i utlandet fungerer det ikke like bra.)