Skilsmisse-statistikken

[Røverdatter]

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Det tror jeg også. Jeg giftet meg tidlig og er skilt og gift på nytt. Jeg vil gjøre veldig mye for å ikke bli skilt igjen.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

[Magica]

Interessant debatt, men også veldig vanskelig. Jeg har selv opplevd et samlivsbrudd og har to barn. Det er det vanskeligste jeg noen gang har gjort. Kommentarer som at man ikke har prøvd nok er utrolig vanskelig å takle.

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Jeg er enig i dette. Det er vanskelig å finne seg selv og tilrette. Jeg strevde litt med dette, men samboeren min strevde mer. Det var vanskelig.

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Det er naturligvis hardt arbeid! Men det er jo slik at man er TO, og når ikke begge "ser" problemet er det utrolig frustrerende. Det er tøft å skulle dra lasset alene.

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Ellers er jeg enig med dem som sier at mye arbeid bør legges ned i et forhold FØR man forplikter seg og får barn.

Dette var nok min tabbe.
Jeg er hjertens enig og vil aldri gjøre samme tabbe igjen. Det er en svært dyrkjøpt erfaring. Jeg visste virkelig ikke hva jeg gikk til og var nok veldig naiv med tanke på hvordan ting skulle bli så bra når man bodde sammen og fikk barn.

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja. Jeg tror dessuten at veldig mange har forventninger til livet som "aldri" kan innfris. (Jfr. "tidsklemme"-debatten for et par år siden.) Det finnes så utrolig mange muligheter, og mange av oss blir nok klemt mellom alle forventningene vi opplever fra både oss selv og verden rundt. Alle skal liksom (kunne) ha både en interessant karriere, et lykkelig forhold og et passende antall barn, i tillegg til alt det andre. Mange av oss føler dessuten at vi bør (og kanskje også at vi har krav på å få) trene mye, ha mange hobbyer, være aktive på nettet og i virkeligheten, følge opp slekt og familie og en stor venneflokk, følge med i kulturlivet, pusse opp jevnlig og reise på kule ferier. Når det skorter og sliter, så sliter det først på de næreste relasjonene. Jeg tror en del forhold sliter og kanskje går i stykker under urealistiske forventninger, ikke bare til forholdet spesielt, men til hvordan (voksen-)livet egentlig skal arte seg.

Her tror jeg mange brenner seg. Jeg tror det er viktig å ha realistiske forventninger til livet (trenger ikke bli kjedelig for det). Jeg er i en vennegjeng der dette til tider er litt slitsomt. Det er liksom ikke måte på hvor mange plasser i verden man skal besøke, middagsgjester man skal ha, gode lønninger man skal få og ikke minst hvor mye trening man skal få tid til og alt det andre du nevner... det er så lett å bli revet med dessverre.. Heldigvis diskuterer vi dette jevnlig.. justerer forventninger og har rett og slett blitt veldig flinke til å si "stopp en halv" og tenke litt over hva det er som er viktig for oss! Hvordan er det VI vil bruke tiden vår.

[Fluke]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

Signerer.

Jeg syns forresten mange gifter seg for lett ...

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av Fluke, her.

Jeg syns forresten mange gifter seg for lett ...

Jeg kan ikke egentlig se at det er særlig relevant i forhold til eventuelle problemer rundt samlivsbrudd. Man er jo omtrent like skilt om man ikke var gift før man gikk fra hverandre. Og som Hattifnatten sier så er det flere brudd mellom samboere enn gifte.

Ben "lies, damn lies, and statistics" Murphy

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Benmurphy, her.

Jeg kan ikke egentlig se at det er særlig relevant i forhold til eventuelle problemer rundt samlivsbrudd. Man er jo omtrent like skilt om man ikke var gift før man gikk fra hverandre. Og som Hattifnatten sier så er det flere brudd mellom samboere enn gifte.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg er enig jeg, men det kan vel til en viss grad forsvares at man jo faktisk ikke helt VET hva man går til?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg er enig jeg, men det kan vel til en viss grad forsvares at man jo faktisk ikke helt VET hva man går til?

Det er klart. Det vet man jo ikke når man gifter seg ("gifter seg" er her ment som forkortelse for "går inn i et voksent, forpliktende forhold") heller. Men jeg tror det er lurt av folk å både tenke på og snakke om hva man tror man går til, før man går til det skritt å gifte seg eller få barn.

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

Ikke nok, nei. Naturligvis ikke. Jeg mener ikke at alle forhold kunne vært reddet hvis man bare hadde snakket sammen på forhånd. Men jeg tror at en del forhold kunne fungert bedre, og kanskje overlevd til tross for problemer, hvis folk tenkte seg om mer og snakket mer sammen - både på forhånd og underveis. (Og kanskje noen forhold aldri ville blitt til ekteskap og påfølgende skilsmisser hvis folk hadde snakket mer sammen og tenkt seg bedre om.)

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ikke nok, nei. Naturligvis ikke. Jeg mener ikke at alle forhold kunne vært reddet hvis man bare hadde snakket sammen på forhånd. Men jeg tror at en del forhold kunne fungert bedre, og kanskje overlevd til tross for problemer, hvis folk tenkte seg om mer og snakket mer sammen - både på forhånd og underveis. (Og kanskje noen forhold aldri ville blitt til ekteskap og påfølgende skilsmisser hvis folk hadde snakket mer sammen og tenkt seg bedre om.)

Men hvor godt tenker man når man er i 20-årene kontra 30-årene? Det er jo forskjell på alder og inngåelse av ekteskap og erfaring i sekken. Jeg synes ihvertfall det er forskjell i min tankegang nå når jeg er 32 enn da jeg var 23 og giftet meg. NÅ skjønner jeg tidsklemma, men aldri i verden om jeg forsto det da jeg var 23.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

Ja og nei.
Jeg tror det er en god del man kan tjene på å snakke gjennom og kartlegge. Og så må man reforhandle underveis.

Men om det er noen tydelige "dealbreakers" som ingen er villig til å inngå kompromiss på så er det jo dumt å oppdage det i ettertid. F.eks. (og dette er satt veldig på spissen) dersom en synes at fysisk avstraffelse av barn er uakseptabelt og en annen er vokst opp med det og mener det er en viktig del av barneoppdragelsen. Eller at en gleder seg til å være hjemme med de fremtidige barna mens de er små og den andre aldri i livet kunne tenke seg å være eneforsørger for familien i noen år. Å oppdage slike ting etter å ha giftet seg og fått barn kan tyde på at man ikke har gjort grundig nok research i forkant.

Det er jo kanskje ikke så naturlig for unge, nyforelskede par å diskutere barneoppdragelse og andre hverdagsting. Men før ekteskap tror jeg det ville vært lurt å ta en runde på slike ting. Om ikke annet, så for å oppdage hva man må avklare og være litt i forkant. Mens man enda er nogenlunde fattet.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg tror at en del ting er noe man ikke kan være ferdig med før det begynner. F.eks. dette med å bli en god match som foreldre. Det er noe med at veien blir til mens man går også.

Men en felles plattform og målsetning kan være en kjempefordel.

Noen deler av livet er ting man ikke kan starte som "ferdig utlært" i. Ekteskap, forelderskap osv. Men det er som sagt noen faktorer som kan øke sjansen for å lykkes og det er bl.a. dette med å ha nogenlunde matchende verdigrunnlag og målsetning. Grovt sett. Særlig detaljert tror jeg det er vanskelig å sette seg inn i før man faktisk er der.

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

For å si det litt ufullstendig så tror jeg skilsmissestatistikken er uforholdsmessig høy fordi veldig mange har forventninger til samliv og ekteskap som aldri kan innfris.

Et velfungerende ekteskap krever hardt arbeid gjennom hele livet, og det krever en utrolig evne til å kompromisse og sette seg selv til siden, det krever toleranse, overbærenhet og ikke minst mange tonn med raushet. Rett og slett et stykke hardt, tøft arbeid. Særlig i våre dager hvor det sosiale presset (heldigvis) er ikke-eksisterende.

For å kaste ut min sedvanlige brannfakkel så må jeg bare si at jeg tror mange som ble skilt gjorde et stykke elendig arbeid, og at de ga opp lenge før tiden var inne til å gi opp. (Dette er absolutt ikke rettet til noen av medlemmene her inne, bare min mening generelt).

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

"Bare" kjærlighet er neppe nok til å basere et ekteskap på, nei. (I alle fall ikke et ekteskap med barn, som man ikke bare kan oppløse og "glemme" hvis man ønsker å avslutte det.) Men ikke fordi "kjærligheten ikke varer", for det kan det jo godt hende den gjør. (Noen ganger varer til og med kjærligheten, men ekteskapet ryker likevel.) Derimot så tror jeg man trenger flere ingredienser enn "bare" kjærlighet. F. eks. en ansvars- og arbeidsfordeling begge kan trives med, og sammenfallende ideer om tids- og pengebruk, noenlunde felles verdisyn og fremtidsplaner, og romslighet og toleranse. Mer praktiske ting, rett og slett, i tillegg til et fundament av vennskap og respekt som kan være der selv i de periodene der den romantiske kjærligheten ikke er på sitt mest blomstrende.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Men når kjærligheten tar slutt da? Og man rett og slett ikke elsker hverandre...skal man da jobbe på for å leve under samme tak? Det var slik mine svigerforeldre levde sammen. Hardt arbeid og ingen kjærlighet. Men et greit liv som kom ungene til gode, tydeligvis da, når begge sønnene er glad for at de holdt sammen. Selv om kjærligheten de i mellom var en saga blott. Kanskje kjærlighet i seg selv ikke er god nok grunn til å gifte seg fordi den ikke varer?

Siden du spør meg så kan jeg jo svare at jeg tror forestillingen om en evigvarende kjærlighet og forelskelse er en av de tingene mange har store forventninger til, men som sjelden innfris gjennom et helt liv. Jeg har aldri hatt en romantisk drøm om evigvarende lykkelig, kjærlighet - til det er jeg for realistisk og kynisk. Det holder lenge for meg at jeg er glad i mannen min og at han er min aller beste venn. Andre har et annet syn på det, og det respekterer jeg fullt ut.

Jeg mener egentlig ikke noe spesielt om verken dine svigerforeldres eller andres samliv og skilsmisser. Det er ikke fruktbart å diskutere enkelttilfeller og personlige erfaringer når det gjelder sånt. Det jeg skriver er tuftet på mine erfaringer og endel forskning som er gjort på temaet. Det kan ikke tilbakeføres til enkeltmennesker uten at det vil være motargumenter av personlig grad. Det er jo ingen tvil om at flere og flere skiller seg, og at antallet har økt dramatisk de siste årene. Du spurte hvorfor jeg trodde det var sånn, og jeg svarte på det. Om det er bra eller dårlig for enkeltindividene har jeg ingen kunnskap om. Samfunnsmessig så finnes det mange negative konsekvenser. Det positive er selvsagt at alle har muligheten til å komme seg ut av forhold som er ødeleggende for dem.