Sarkozy om forbud mot burka/niqab i Frankrike

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men hvorfor blir de fritatt? Er det lærerne som godtar det?

Hvorfor er det vanskeligere å forby unnlatelse i fag enn å forby et klesplagg? Den skjønner jeg faktisk ikke. Om jenter ikke møter opp i gymmen så bør de heller måtte gå om skoleåret da. Være streng på det og skjerpe inn dårlige unnskyldninger. Som du sier så er jo problemet at de ikke får utdannelse, da må man sørge for den retten direkte.

Nei, si det. Men det er skolene som tillater dette, og de hadde kanskje ikke hatt elever hvis de ikke gjorde det.
Jeg linket til denne artikkelen Lisa nevnte på første side, men kan gjøre det igjen, og her er noen sitat som viser hva man står ovenfor:
Andre skoler i Bradford har fjernet dans, musikk, kunst, sang, kroppsøving og svømming fra timeplanen fordi muslimske foreldre ønsker det. I motsetning til andre skoler har Allerton bestemt at hijab ikke er en del av skoleuniformen.

Selv om de første innvandrerne har fått både etterkommere i både fjerde og femte generasjon, holdes konservative tradisjoner fra landsbygda i Pakistan i hevd. Selv om stadig flere jenter får ta høyere utdannelse, blir de godt passet på. Foreldre er svært bekymret for døtrene sine. Familiens ære er fortsatt uløselig knyttet til jenters adferd. Tvangsekteskap er så utbredt at myndighetene har kampanjer mot det.

Rizwans søstre snakker knapt engelsk. Den ene har ingen skolegang, den andre fikk to år.
–Far mener at skole ikke er for jenter. Han liker ikke at jeg tar med døtrene mine til engelske, historiske steder. Hva blir det neste? I morgen blir de kristne, sier min far. Vel, jeg kan ikke forandre mine foreldres tankegang, men jeg kan gjøre alt mye lettere for mine barn enn det var for meg.

I et klasserom på Meridian kvinnesenter et annet sted i bydelen er de godt voksne kvinnene ikke helt fortrolige med kartet som lærer Gail Coghill har printet ut. Men de prøver så godt de kan å lære forskjellen på høyre og venstre, si hvilken dag det er, skrive navnet sitt. Kvinnene fra familier som har bodd i Bradford i generasjoner, og som selv har bodd her i både 20 og 30 år, snakker ikke engelsk. De er ikke vant til å gå ut. Noen av dem har aldri holdt en blyant.
–Jeg blir så glad når jeg får til å skrive navnet mitt, forteller 41 år gamle Zebran Bi gjennom tolk.
For første gang i livet går hun på skole – et par timer i uken.
–Noen ganger husker jeg hvordan jeg skriver adressen min, sier Rawasia Bibi (46).
De forstår ikke hva som blir sagt på engelsk TV, kan ikke hjelpe barna med lekser, er ikke særlig orientert om hva som skjer utenfor hjemmet.
–Vet dere hva statsministeren i England heter?
De ser spørrende på hverandre.
–Dronningen?