Klage over at man er fattig, når man ikke er det

[Niobe]

Jeg har en mor som ingen kan overgå i smerte og lidelse. Har man vondt i en arm, så har hun vondt i begge, pluss minst en fot. Alltid.

Hun har ingen som helst planer om å forandre seg, og siden hun "bare er sånn", så må faktisk vi andre velge om det er noe vi ønsker å tåle.
Jeg kan bruke tid og krefter på å forandre en som ikke ønsker å forandre seg, eller jeg kan velge å godta henne som hun er de gangene vi møtes. Jeg kan velge å la henne irritere og såre meg til evig tid, eller jeg kan velge å se henne i nåde.

Hun er ingen utpreget god støtte som mor, men hun er en destod bedre mormor. Jeg verdesetter henne høyt for det hun er for sønnen min, og henter det jeg trenger av støtte og omsorg fra andre steder.