Barn og søvn

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Seriøst? En baby? Så klart vil de ha nærhet og trygghet. Er det så vanskelig å kunne gi det da og legge livet sitt opp etter det en periode? Synes så mange har så store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og ikke bare tenke på seg selv og egne behov. "Alt man ikke kan", "alt som er så vanskelig", man er "så bundet", "må gjøre sånn og sånn". Man skal ikke skjemme bort, ikke lage dårlige vaner, ikke la seg utnytte. Som om en baby er en utspekulert liten plagånd, som må temmes fra dag 1. At de kan bli bortskjemt på kos. Bortskjemt på morsmelk. Bortskjemt på alt.

Noen babyer kan legges og sovner. Noen kan sikkert "øves" litt i dette ved at man sitter der i nærheten. Jeg satt/sitter med dem i stua jeg, og de har sovet/sover ved siden av låret mitt i sofaen til jeg legger meg. Det er nært, trygt, lukter mamma og aldri noen gråting. Gråt/klynk er språk, og det å respondere raskt gjør at de får bekreftet at de blir forstått. Det gjør godt inni meg å ha denne nære kontakten. Det er godt å kunne gi dem det de ønsker for å ha det bra.

Er det noe jeg har lært meg av å ha barn er det å ikke dømme andre som gjør ting forskjellig fra meg.

Det trenger ikke å handle om å ha "store vanskeligheter med å være villig til å være til for noen andre, og bare tenke på seg selv og egne behov". Som oftest handler det vel rett og slett om at man gjør det som man selv synes er best for sine egne barn?

Og også å tenke langsiktig. Ikke brenne ut lyset i begge ender. Det gavner ikke mine barn at vår hverdag bare handler om dem. Og jeg vet at jeg har trygge barn selv om jeg har lært dem at mamma sover i sin seng og de i sin.