Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns ikke det er noen grunn til å få dårlig samvittighet over noe 219 stykker sier at de har blitt så langt. Men jeg syns man kan tenke gjennom grunnene til at man blir sint, ligger de hos barnet, eller ligger de hos en selv? Hvis de ligger hos barnet, er det en oppførsel som er trigget av min oppførsel? I mitt tilfelle finner jeg at grunnen ofte ligger hos meg, og det syns jeg ikke er OK. Så da prøver jeg å jobbe med det.

Det er godt tenkt.
Og det skal jeg jammen tenke over.

[Lykken]

Nå har jeg lest overskriften på tråden mange ganger, hver gang jeg trykker på uleste innlegg, og første tanke er hele tiden; Er det noen som ikke har blitt sint på barnet sitt altså? Jeg har bare lest innimellom her, ikke hele tråden, og det er mulig man definerer sint på forskjellige måter.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Kanskje ikke direkte, men det er ganske mange innlegg i denne tråden som antyder at det er "riktigere" å aldri vse sinne overfor sine barn. Det er i alle fall slik jeg (som hissigpropp med bittelitt dårlig samvittighet) leser det.

Jeg finner ingen slike antydninger, men jeg finner mange som muligens kommer fra skyttergraven, uten at jeg skal påstå det for sikkert.

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Kanskje ikke direkte, men det er ganske mange innlegg i denne tråden som antyder at det er "riktigere" å aldri vse sinne overfor sine barn. Det er i alle fall slik jeg (som hissigpropp med bittelitt dårlig samvittighet) leser det.

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

Jeg syns ikke det er noen grunn til å få dårlig samvittighet over noe 219 stykker sier at de har blitt så langt. Men jeg syns man kan tenke gjennom grunnene til at man blir sint, ligger de hos barnet, eller ligger de hos en selv? Hvis de ligger hos barnet, er det en oppførsel som er trigget av min oppførsel? I mitt tilfelle finner jeg at grunnen ofte ligger hos meg, og det syns jeg ikke er OK. Så da prøver jeg å jobbe med det.

Og det er jeg også enig i. Man kan alltid prøve å gjøre ting på en annen måte hvis man når bedre fram med det

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg finner ingen slike antydninger, men jeg finner mange som muligens kommer fra skyttergraven, uten at jeg skal påstå det for sikkert.

For meg virket bare overskriften sånn: Hvem klarer å la være å være sint på barna sine? DA er man flink da! Jeg føler at det meste av samfunnet generelt er litt sånn, at man BØR ikke være sint, det er en dårlig egenskap! I alle fall når det er rettet mot barn som jo er så uskyldige...

Hvis barnet gjør noe galt, eller oppfører seg galt, er det foreldrenes skyld. Huffameg, man er jammen utsatt som forelder altså. Og dette gikk jeg frivillig inn i - foreldrerollen altså Med en gang man har gått i den rollen, står man lagelig til hogg liksom... DET gjorde du galt, IKKE BLI SÅ SINT, men DET taklet du bra! Barneoppdragelse er noe av det vanskeligste man gjør i livet. Heldigvis lærer de fleste av oss endel på veien!

[Veronal]

Klarer du virkelig å lese så mye inn i et nøytralt spørsmål?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Kanskje ikke direkte, men det er ganske mange innlegg i denne tråden som antyder at det er "riktigere" å aldri vse sinne overfor sine barn. Det er i alle fall slik jeg (som hissigpropp med bittelitt dårlig samvittighet) leser det.

Det kan være at du ser den undertonen noen steder. Men det har i alle fall kommet et par ganske eksplisitte uttalelser om at det er galt (eller feil) å ikke være sint på barna sine. Jeg antar de fleste ser best det som "rammer" dem selv?

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Det kan være at du ser den undertonen noen steder. Men det har i alle fall kommet et par ganske eksplisitte uttalelser om at det er galt (eller feil) å ikke være sint på barna sine. Jeg antar de fleste ser best det som "rammer" dem selv?

Det er nok sant

[Agent Scully]

Sint? Ja. Rasende? Ja. :kortlunte+graviditetshormoner=trollmor:

[Dronningen]

Er det ikke en typisk greie hos mødre (og sikkert hos andre) at man skal berge alle andre barn? I alle tråder der noen spør om råd, så engasjerer mange seg veldig, fordi man på en måte skal gjøre alt man kan for andre barn ikke skal lide på en måte. Det være seg bilsikring, soverutiner, straff, godteri, valg av madrass, et.c. Man forsøker å bidra med noe, ved å engasjere seg og argumentere hardt. Man sitter ofte hjelpeløs og hører om saker som er knyttet til barn som har det vondt, og diskusjonsforum blir så en arena der engasjementet endelig får flomme ut.

En tråd som dette vil nok kunne få svar fra mødre som blir urettmessige sinte, unødvendig sinte, rettmessig sinte, og de som ikke er så ofte sinte. Og for noen kan det oppleves som om en slik tråd legitimerer sinne mot barn, litt unyansert. Man får da behov for å konkretisere hva man mener med å bli sint, når man blir sint, og hva de innebærer. For det er veldig forskjellig å bli sint på f.eks en baby, et lite barn, et barn som ikke har gjort noe galt, men som bare er det det er - et barn, og det å bevisst gjøre noe galt for å provosere. Noen er urimelig som voksen, forventer mer av et barn enn det utviklingsmessig er i stand til, og ikke minst lar ting gå ut over uskyldige. Når man hører om slike voksne får man vondt inn i seg. Det er de man er redde for.

Men kan kan faktisk bli rettmessig sint og man kan være det slik at et barn forstår hvorfor. Man kan være sint og omsorgsfull. Man kan være sint og reflektert. Og man kan bli bedre til å være sint på samme måte som man kan bli bedre i andre ting.

[Siw]

Ja det har jeg mange ganger,hadde en som stakk av så fort han hadde sjansen,på kjøpesenter,uten for hjemmet,17 mai på tivoli ol. Han var håpløs,var ikke redd for å ikke finne meg igjen når han stakk av. To ganger måtte jeg ringe politiet,ene gangen var han 4 år og andre gangen 6 år og vi hadde nettop flyttet til et nytt sted.Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å se han igjen og var livredd.
Når en blir redd og fortvilt ja da blir man sint også når man ikke finner barnet sitt og attpå til gjemte han seg når han så bilen vi kjørte med da vi lette etter han.
jeg kunne ikke slippe han av synet et sekund før han benyttet sjansen og stakk av!
Når de er tenåringer og trykker på de rette knappene ja da blir man sint!!
Nå er han 15 år senest i stad han han tent på alle fyrstikkeskene i esken på rommet sitt,det er første gang han har gjort noe sånt,om jeg ble sint? ja!! Det er ganske normalt å bli sint på barna sine i løpet av årene frem til de blir voksne. Jo større de blir jo større blir utfordringene.

[Siw]

Må bare legge til at han er en grei flott gutt men han er en litt sånn "emil i lønneberget" type

[kiki]

Alt for ofte i det siste. Trassen 2,5-åring, og gravid og dårlig hormontroll er ingen god kombinasjon. I tillegg synes jeg han har endret seg så mye etter at han begynte i barnehagen, og det synes jeg er vanskelig å takle til tider. (Før var han stille og rolig, sjenert og tilbakeholden. Nå er han så voldsom til tider, herjer og skal teste ut alt han observerer de andre i barnehagen gjør. Det er bra at han er blitt litt tøffere altså, men jeg sliter litt med å henge med, og å vite hvordan jeg skal reagere på uønsket oppførsel jeg ikke er vant til)

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Katarina, her.

For meg virket bare overskriften sånn: Hvem klarer å la være å være sint på barna sine? DA er man flink da! Jeg føler at det meste av samfunnet generelt er litt sånn, at man BØR ikke være sint, det er en dårlig egenskap! I alle fall når det er rettet mot barn som jo er så uskyldige...

Hvis barnet gjør noe galt, eller oppfører seg galt, er det foreldrenes skyld. Huffameg, man er jammen utsatt som forelder altså. Og dette gikk jeg frivillig inn i - foreldrerollen altså Med en gang man har gått i den rollen, står man lagelig til hogg liksom... DET gjorde du galt, IKKE BLI SÅ SINT, men DET taklet du bra! Barneoppdragelse er noe av det vanskeligste man gjør i livet. Heldigvis lærer de fleste av oss endel på veien!

Jeg er en av de som svarer at jeg blir sint på guttungen. Men, jeg klarer ikke for mitt bare å liv å lese det samme som deg ut av spm eller innleggene i denne tråden.

Hilsen nyeksplodert mamma.

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg er en av de som svarer at jeg blir sint på guttungen. Men, jeg klarer ikke for mitt bare å liv å lese det samme som deg ut av spm eller innleggene i denne tråden.

Hilsen nyeksplodert mamma.

Vel, jeg har sett at et par stk har skrevet at det sjelden er barnet som er umulig, og at det er de voksne som gjerne har skyld i at vi selv blir irriterte...

For meg virker det litt rart... Når mine to jenter, som er 7 år gamle nå, etter gjentatte formaninger FORTSATT somler med å få på seg klær når vi skal forte oss om morgenen, når de gjentatte ganger holder katten fast selv om de vet at de ikke får lov, når de med vilje ellers ikke hører på hva jeg sier - er det da min egen feil at jeg blir irritert eller sint?

Og det som jeg skriver her, er at det ofte henstilles (om enn indirekte) ellers i samfunnet rundt meg (ikke nødvendigvis i denne tråden), at sinne og aggresjon er noe som er stygt og ille, og at man heller burde takle det på en annen måte enn å bli sint. Bare se på alle Nanny-programmene der de viser hvordan man som forelder skal få føle at man ikke duger som forelder, fordi det selvfølgelig er Nanny-metoden eller andre prima metoder som er best for alle barn. Hvis man blir sint, så er man liksom litt sånn primitiv, lite klok og lite reflektert...

Misforstå meg rett, mange metoder som jeg har brukt har sikkert vært helt bak mål til tider (når -meg kommer fram f.eks. ), likevel sier jeg at jeg ikke er perfekt. Men målet mitt er heller ikke å bli en perfekt mor, men en passe bra mor, sint som en tyrk noen ganger, men som har masse kjærlighet til mine barn! Kanskje en forsvarstale, men dog...

Fikk jeg forklart meg selv litt bedre nå?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Katarina, her.

For meg virker det litt rart... Når mine to jenter, som er 7 år gamle nå, etter gjentatte formaninger FORTSATT somler med å få på seg klær når vi skal forte oss om morgenen

Vel noen ville da kunne foreslå at dere sto opp før, dere fikk det ikke travelt, og det ble ikke mas. Ikke jeg da (vil også sove så lenge jeg kan), men noen.

[Mams]

Jeg har vært skikkelig sint på ungene, fly forbanna.
Har herpet ting pga det også. Måtte blant annet kjøpe ny kurv til papir fordi den andre ble sparket til et par ganger og gikk i stykker.
Har alltid snakket med de etterpå hvorfor jeg ble sinna og sagt unnskyld om jeg har dratt den for langt.

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

Vel noen ville da kunne foreslå at dere sto opp før, dere fikk det ikke travelt, og det ble ikke mas. Ikke jeg da (vil også sove så lenge jeg kan), men noen.

Og tro meg, det gjør vi også... Og det går for det meste greit om morgenen Men andre ganger - nope! Da skal de "bare" ditt og datt... Selv om vi har GOD tid om morgenen... Det som har hjulpet, er at de må ta ansvar for seg selv nå, og går til skolen alene. Da er det om å gjøre å ikke komme for sent. Men for å komme dit har det vært en vei - og den har ikke gått uten kjefting nei.

[Katarina]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Jeg har vært skikkelig sint på ungene, fly forbanna.
Har herpet ting pga det også. Måtte blant annet kjøpe ny kurv til papir fordi den andre ble sparket til et par ganger og gikk i stykker.

Jeg kan kjenne meg igjen ja...