En av fem straffer barnet sitt fysisk i Norge

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har aldri vært så sint på noen som det jeg er på sønnen min innimellom, og jeg kan egentlig godt se for meg at jeg kunne fiket til en voksen som gjorde meg så sint som han av og til gjør.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Jeg skjønner også at det som oftest bare dreier seg om småting som sagt, men synes det er litt rart lell, at uansett grenser at man mister kontrollen liksom. Jeg synes det er litt rart. Jeg kan godt lempe unna sønnen min, men da er det fordi jeg har tenkt å gjøre det og med den kraften jeg har tenkt å gjøre det.

(Ikke at jeg mener at de som sier at de har gått over grensen i det hele tatt er noe dårligere foreldre eller noe sånt, det kan like godt være at jeg har mindre ideelle grenser for den saks skyld. )

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Nå skal det jo sies at jeg uhyre sjelden treffer på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige, da. Det er heldigvis ikke så mange sånne i min bransje, og jeg har ikke "publikumskontakt" heller.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Nå skal det jo sies at jeg uhyre sjelden treffer på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige, da. Det er heldigvis ikke så mange sånne i min bransje, og jeg har ikke "publikumskontakt" heller.

Nei man er heldig sånn i helsevesenet, der treffer man på voksne som faktisk helt klart er mer ufordragelig enn noe som helst barn.

Og som Teo sier: Jeg har et lite barn og jeg tviler ikke på at jeg kommer til å bli mer sint på ham etter som han blir større. Derimot tviler jeg faktisk på (men jeg skal være ærlig å si ifra om jeg tar feil altså, den lover jeg) at jeg noen gang kommer til utøve fysisk makt som er sterkere enn hva jeg har tenkt. Jeg har såpass god trening med å tøyle mine aggressive tendenser at jeg kommer ikke til å snappe ovenfor barnet mitt når jeg greier å la være å banke opp pasienter og pårørende. Men som sagt, vi får se.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Med forbehold om at sønnen min ikke er så stor og at man kan befinne seg i mer raseri når de blir større, så blir jeg aldri så sint på noen jeg er glad i og liker som jeg blir på voksne som er frekke, dumme og ufordragelige. Da må jeg innimellom virkelig sitte på hendene mine.

Mener du det?
Det er ingen som kan irritere meg så mye som dem jeg elsker mest. Det er jo kanskje nettopp derfor de irriterer. Fordi de betyr noe. Andre mennesker er ikke like signifikante for meg, så jeg har ikke noe behov verken for å være glad i dem eller å bli særlig forbannet. Selv om jeg selvsagt kan bli forbannet på andre også.