Den som tror man er uunnværlig, ...

[Karima]

Pussig diskusjon. Jeg er selvfølgelig ikke uunnværlig på den måten at noen ville sluttet å puste hvis jeg forsvant. Men det finnes de som ville savnet meg, og aldri kommet over savnet. Barna mine er blant dem.

Jeg "mistet" moren min i en periode som barn. Hun døde ikke, men flyttet til en annen by. Det er til dags dato det vondeste jeg har opplevd, og ingen og ingenting annet enn henne kunne ta vekk savnet. Jeg tror det kom som et sjokk for henne hvor dramatisk tapet var for meg. Men jeg har lært. Selv om mine barn har en veldig mye mer tilstedeværende far enn jeg hadde, kommer jeg aldri til å forlate dem for en lengre periode dersom det kan unngås. Sånn sett betrakter jeg meg som uunnværlig.