Det siste tabu?

Opprinnelig lagt inn av Fargo, her.

Hun sa at verden ikke tåler den befolkningsveksten som den opplever nå, og da burde Norge som verdens rikeste land gå foran. Mens vi altså i stedet er av de land i den vestlige verden som er mest barneproduktiv. Det sa henne noe om at det ble ført en feil politikk.

Da er hun jo virkelig på ville veier. Dette er jo helt klart argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Kanskje fordi vi lever i verdens rikeste land er det riktig at man kan velge å sette mange barn til verden, om man vil.

Her snakker en jo heller om holdninger i samfunnet ovenfor de som velger bort 2,5 barn varianten av ulike årsaker.

[Fargo]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Da er hun jo virkelig på ville veier. Dette er jo helt klart argumentasjon som faller på sin egen urimelighet. Kanskje fordi vi lever i verdens rikeste land er det riktig at man kan velge å sette mange barn til verden, om man vil.

Her snakker en jo heller om holdninger i samfunnet ovenfor de som velger bort 2,5 barn varianten av ulike årsaker.

Ja, men det er ikke sikkert at hun er representativ for veldig mange andre enn seg selv. Jeg synes nå uansett at de har et lite problem, om de sliter med å få spørsmål om de har barn, eller ikke. De har gjort et bevisst valg. De valgte bort barn, og fikk "frihet" i stedet. Frihet til å reise til India, frihet til å kunne kjøpe en liten bil, slippe å drasse tonnevis med bleier, etc, etc, etc. Og frihet til å ikke få en fullstendig altovergripende nattaklem.

Jeg skulle forresten likt å sett noe forskning på de som havner i bakleksen, andre veien. De som kjører karriere til de er 42, og finner ut at "nå skal jeg ha barn". Og først da oppdager at det er i seneste laget for veldig mange av sorten.

Opprinnelig lagt inn av Fargo, her.

Jeg skulle forresten likt å sett noe forskning på de som havner i bakleksen, andre veien. De som kjører karriere til de er 42, og finner ut at "nå skal jeg ha barn". Og først da oppdager at det er i seneste laget for veldig mange av sorten.

Er det ikke da man tukler med naturen og fikser seg et betalt prøverørsbarn på klinikk?

[Dronningen]

Jeg forsøkte å reflektere over min umiddelbare tanke rundt dette. For meg var det å få barn så stort, så ekstremt dyptpløyende i mitt følelsesliv, så berusende og meningsfylt, at det ikke kan sammenlignes med noe annet i livet mitt. Verken bryllup, jobbrelaterte ting, egne interesser, et.c. nærmer seg dette i styrke og betydning. MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Men hva visste jeg. Jo jeg hadde et behov for å bety noe for noen, og jeg ønsket meg flere å være glad i.

Hvis noen ikke har dette behovet, og føler at livet som det er gir dem mening, utfordringer, glede, så blir det jo deres sak. Det er jo frivillig. Vil man ha noen fordommer? Tja. Som med alt annet der folk prioriterer seg selv, så vil man jo lure litt på hvordan det kan være nok, kanskje. Eller hva som gjør at det livet virker mer forlokkende sånn "in the end". For for de fleste er jo livet en ballanse mellom familieliv og personlig frihet. Hvorfor bare det ene?

Når det er sagt så har jeg en venninne som ikke har barn, og som jeg antar har valgt å ikke få. Og med henne er det faktisk helt forståelig, og egentlig litt som forventet.

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Electronica, her.

MEN jeg kunne jo ikke vite noe om dette på forhånd.

Kunne du ikke det? Jeg må si at jeg følte jeg hadde et ganske realistisk og korrekt bilde på det å få barn før jeg fikk det. Jeg syntes ikke det var vanskelig å forestille seg hva det innebar for mitt følelsesliv. Det er ikke dermed sagt at jeg tenkte at barn var den eneste veien til lykke, eller at jeg aldri kunne blitt lykkelig uten.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Kunne du ikke det? Jeg må si at jeg følte jeg hadde et ganske realistisk og korrekt bilde på det å få barn før jeg fikk det. Jeg syntes ikke det var vanskelig å forestille seg hva det innebar for mitt følelsesliv. Det er ikke dermed sagt at jeg tenkte at barn var den eneste veien til lykke, eller at jeg aldri kunne blitt lykkelig uten.

Jeg visste at jeg ønsket meg barn. Jeg visste også dette tidlig, selv om jeg ikke var et utpreget "barnemenneske" før. Jeg passet derimot 3 jenter over en 5 års periode, og hos dem hadde jeg en hverdagslig omsorgsrolle, som viste varierte sider ved det å ta seg av barn. Jeg følte at det å ha barn selv ville kunne være moro, givende, og ikke minst veldig meningsfylt for meg. Men hvor dypt følelsesmessig dette ville påvirke meg, og hvor ekstremt fantastisk jeg synes det er å få barn, nei jeg visste ikke det på forhånd.

[Hasselnøtt]

Jeg visste også noe om den hverdagslige omsorgen siden jeg har hatt små barn tett på i familien, men det jeg siktet til var det følelsemessige. Jeg kan ikke si at det var noen stor overraskelse i så måte. Det var vel like flott og fantastisk som jeg hadde forestilt meg, tror jeg. (Så hadde jeg også ekstremt god til til å kjenne etter, årevis med prøving tatt i betraktning ... )

[Niobe]

Jeg har bekjente (et par) som har valgt å ikke få barn. De er begge 40 nå, og har hele tiden hatt fokus på karriere. Jeg ser heller på dem som uegoistiske, som tidlig så at det løpet de ønsket å kjøre ikke var lett forenlig med familieliv.

Jeg tror det grunnleggende instinktet om å reprodusere seg er så sterkt i mange at det er vanskelig eller umulig å forestille seg at det ikke er der hos andre.

Jeg stusser ikke over at folk velger å ikke få barn. Det er vel egentlig ganske mye mer egoistisk å sette barn til verden enn ikke å gjøre det.