Meningsløst å lese romaner?

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg har lest selvbiografien til en britisk dame som er autist, og hun skriver om at hun aldri skjønte poenget med fiksjon, i tillegg til at hun heller ikke forstod historiene - det var altfor ullent og usikkert og uklart det hele, og baserte seg på forståelse og følelser som hun ikke kjente igjen eller hadde. Da hun var liten, leste hun telefonkatalogen, for den forstod hun poenget med og strukturen i. Det er jo selvsagt mer ekstremt enn det du beskriver, altså. Men jeg husker jeg tenkte at det var en veldig interessant tilnærming.

Tror du er inne på noe. Autisme/asberger er jo en forstyrrelse som er forårsaket av det samme som konsentrasjonsvansker.. som jeg har. Sånn grovt sagt da. Innser glatt at det er jeg som er sær og rar og ikke alle andre. Men syntes det er veldig morsomt å høre begrunnelser for at man gjør ting. Eller om man ikke har noen... (som for meg ikke er mulig). Jeg kan forklare alt jeg liker gjøre og hvorfor, og motsatt. Ikke noe problem.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Men syntes det er veldig morsomt å høre begrunnelser for at man gjør ting. Eller om man ikke har noen... (som for meg ikke er mulig). Jeg kan forklare alt jeg liker gjøre og hvorfor, og motsatt. Ikke noe problem.

Alle har nok begrunnelser for hvorfor man gjør ting, enten man er bevisst klar over det eller ikke. Men det betyr jo ikke at man har en begrunnelse som andre nødvendigvis forstår eller "aksepterer".

Om jeg sier at jeg leser romaner fordi jeg synes det er "morsomt" eller "utviklende", så sier jo ikke det deg egentlig noe, gjør det vel? Og litt på samme måte er det tydelig mange som ikke skjønner (/aksepterer) din forklaring om at du synes fiksjon er "kjedelig". Er man veldig forskjellig, er det ikke sikkert man synes den forklaringen man får er bra nok, men den kan jo likevel være bra nok for den som kommer med den.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

God skjønnlitteratur forandrer litt på leseren.

Opprinnelig lagt inn av lalill, her.

Eg synes romaner gjev meg meir enn mykje annan underhaldning, eg får brukt meir av fantasien, og kan kikka inn i tankegongen til andre. Av og til les eg for å læra noko nytt, oppleva ein annan stad eller tid. Andre gongar les eg berre for å tenka på noko anna enn eg gjer ellers.

Ja, ja og ja.

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Jeg kan nesten ikke tenke meg noe mindre meningsløst enn å lese romaner.

Nei, sant?

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Jeg har også lest hele Sagaen om Isfolket uten at det forvoldte skade på verken sjelen, språket eller leselysten.

Jeg har også lest hele serien, og skammer meg definitivt ikke over det. (Men jeg kan jo ha blitt litt skadet, hva vet jeg? )

Opprinnelig lagt inn av Hønni, her.

Det er jo ingen ende på verden når man leser romaner.

Godt sagt.

Jeg klarer faktisk ikke å forestille meg en tilværelse uten skjønnlitteratur. Jeg tror ikke det går en eneste dag uten at jeg leser litt i en roman.

[Hasselnøtt]

Jeg kan forresten legge til at jeg ikke likte å lese før jeg var noenogtjue. Før det sleit jeg med konsentrasjonen, men jeg ser i etterkant at det antakelig var fordi jeg aldri hadde funnet noe som traff meg. Fortsatt er jeg sånn at jeg ikke kan lese med mindre jeg er alene og det er stille (eventuelt på senga, når mannen også leser). Jeg ser en enorm forskjell på min mann og meg - han leser alt, leser alltid alt ferdig, og kan lese mens jeg ser på tv, mens han holder et øye med ungene, mens han lager middag. Jeg gir opp flere bøker for hver jeg fullfører. Så dersom det er konsentrasjonen det går på, så skjønner jeg Joika bedre. Nyttevedien hadde jeg vanskeligere for å se.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Så dersom det er konsentrasjonen det går på, så skjønner jeg Joika bedre. Nyttevedien hadde jeg vanskeligere for å se.

Jeg tror kanskje disse to tingene går litt ut på det samme? At det er vanskelig/umulig å konsentrere seg om noe som ikke fenger og som man ikke "ser poenget med" er i alle fall noe jeg kjenner veldig godt igjen. (Nå har jeg ikke noe problem med å se poenget ved noe som er "unyttig", men det er forsåvidt en annen sak.)

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror kanskje disse to tingene går litt ut på det samme? At det er vanskelig/umulig å konsentrere seg om noe som ikke fenger og som man ikke "ser poenget med" er i alle fall noe jeg kjenner veldig godt igjen. (Nå har jeg ikke noe problem med å se poenget ved noe som er "unyttig", men det er forsåvidt en annen sak.)

Det henger nok sikkert sammen i hvert fall. Imidertid har jo f.eks nevnte ektemann evnen til å fullføre 800 sider, forderetter å ytre at det ikke var noe særlig. Jeg, derimot, kan slite meg gjennom 250 sider og ende opp med å like det jeg har lest.