Hvordan ville dere ha endret abortloven?

[Harriet Vane]

Hurra for flott innlegg fra Acsa, forøvrig!

Jeg synes ofte at det er to ting som preger abortdebatter.

Det ene er folks følelser for egne ønskede barn. Totalt irrelevant for en som er uønsket gravid. Man kan ikke sammenligne det å bli ønsket og etterlengtet gravid med det å stå med to uønskede blå og kjenne livet falle i grus. Jeg har vært på begge sider og det er STOR forskjell. Jge hadde ikke følt kjærlighet, dersom jeg ble tvunget til å gjennomføre et uønsket svangerskap med et uønsket barn, det ville ikke være bra for barnet, det ville ikke være bra for meg.

Det andre er historieløshet, og/eller manglende evne til empati. Folk er jo helt ukjent med hvordan det var, før nemndene og under nemndene. Hvor nedverdigende og skummelt det var, hvor skummelt det var å være kvinne og forsøke å ha et sexliv, med elendige prevensjonsmuligheter, og ha angst hele tiden, være uten mulighet til å kontrollere egen reproduksjon.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at man leser inne på kampdager.no
før man går ut og mener man skal innføre nemndene igjen.

Majas søknad blir avslått
For selvbestemmelse
Bakteppe. Vi vet best om du er verdig eller uverdig.

Sitat:

Vi vet best om du er verdig eller uverdig. Det var Gro, Lindas og Heges situasjon. Kvinners seksualitet og forplantning skulle forvaltes til samfunnets beste. Og hva som var samfunnets beste, det var ikke opp til Gro, Linda og Hege å bestemme. Her måtte det helst hvite frakker og offisielle titler til. Men bak de hvite frakkene levde mange av de samme fordommene som hos mannen og kvinnen i gata, om usedelige og mindreverdige jenter. Det står et gufs av kvinneforakt fra de uttalelsene ulike myndighetspersoner kom med om disse jentene. Noen kvinner måtte hindres i å få barn, med abort og sterilisering. Andre kvinner måtte tvinges til å få barn de sjøl ikke mente de hadde mulighet til å gi et godt liv. Fellesnevneren var at kvinner manglet dømmekraft og ansvarlighet, de måtte bestemmes over. Etterpå var det kvinnene sjøl som fikk ansvaret for å leve resten av livet med konsekvensene av en bestemmelse andre hadde tatt. Handlet abortlov og abortpraksis på Wenches, Gros, Lindas og Heges tid om respekt for liv? Nei, feil. Den handlet om mangel på respekt for kvinner.

Ikke send meg til en "kone", doktor!
Nemndene

[Divine]

Til tross for mitt syn på saken, så er jeg i mot både nemder og å senke abortgrensen til åtte uker.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jge hadde ikke følt kjærlighet, dersom jeg ble tvunget til å gjennomføre et uønsket svangerskap med et uønsket barn, det ville ikke være bra for barnet, det ville ikke være bra for meg.

Seriøst? Det klarer jeg ikke helt å tro. I begynnelsen, kanskje, men ikke når barnet ble født, vel?

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Seriøst? Det klarer jeg ikke helt å tro. I begynnelsen, kanskje, men ikke når barnet ble født, vel?

Jeg synes (beklager) at det er en svært naiv tankegang å tro at alle ville blitt såå glad og happy over barnet bare det ble født. Det er ikke sånn verden funker. Det er så stort å få barn, og med vanskelig livsituasjon, bakgrunn og negative følelser i utgangspunktet, så tviler jeg på at de rosa morsfølelsene kommer rekende på ei fjøl bare barnet er ute av kroppen.
En liten historie; dette gjelder en mann jeg kjenner, han og samboeren ble gravide på tampen av forholdet, det hadde gått dårlig i mange år og det var gitt en siste sjanse. I hele svangerskapet følte han avsky for moren og den uønskede situasjonen han var kommet i, barnet kom og han skulle egentlig ønske de aldri hadde fått barn sammen. Han ble gradvis glad i barnet, det ble slutt og han møtte damen i sitt liv. Men på bakgrunn av denne opplevelsen har han sterilisert seg og ønsker ikke flere barn.
Det er da ikke sånn at barn er en råååsa sky for absolutt alle her i verden.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Lykken, her.

Jeg synes (beklager) at det er en svært naiv tankegang å tro at alle ville blitt såå glad og happy over barnet bare det ble født. Det er ikke sånn verden funker. Det er så stort å få barn, og med vanskelig livsituasjon, bakgrunn og negative følelser i utgangspunktet, så tviler jeg på at de rosa morsfølelsene kommer rekende på ei fjøl bare barnet er ute av kroppen.
En liten historie; dette gjelder en mann jeg kjenner, han og samboeren ble gravide på tampen av forholdet, det hadde gått dårlig i mange år og det var gitt en siste sjanse. I hele svangerskapet følte han avsky for moren og den uønskede situasjonen han var kommet i, barnet kom og han skulle egentlig ønske de aldri hadde fått barn sammen. Han ble gradvis glad i barnet, det ble slutt og han møtte damen i sitt liv. Men på bakgrunn av denne opplevelsen har han sterilisert seg og ønsker ikke flere barn.
Det er da ikke sånn at barn er en råååsa sky for absolutt alle her i verden.

Helt enig, jeg bare reagerte på den bombastiske uttalelsen at hun absolutt ikke ville blitt glad i barnet sitt om svangerskapet hadde vært uønsket.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Seriøst? Det klarer jeg ikke helt å tro. I begynnelsen, kanskje, men ikke når barnet ble født, vel?

Nå er du naiv og historieløs, Iset. Du har født to ønskede barn som du har fått med en mann du elsker.

Det er IKKE slik at man automatisk blir glad i et barn uansett, og både svangerskap, fødsel og spedbarnstid blir vanskeligere når det er uønsket. De ungene som kom på barnehjem var ikke ønsket, mødrene ble ikke glad i de ungene. Jeg ville følt avsky mot det barnet som hadde ødelagt så mye for meg og mine muligheter, som tvang meg til å ha bånd med en mann jeg ikke ville være knyttet til. Tror du alle de ungene som ble forlatt eller drept før abortloven er et tegn på at man blir glad i et barn uansett etterhvert? Les linkene jeg har lagt ut og prøv å sett deg inn i at det finnes andre verdener enn din lille rosa boble der man automatisk elsker barnet man bærer. Noen ønsker seg faktisk utdanning, karriere og kontroll over eget liv også.

Få deg litt fantasi.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nå er du naiv og historieløs, Iset. Du har født to ønskede barn som du har fått med en mann du elsker.

Det er IKKE slik at man automatisk blir glad i et barn uansett, og både svangerskap, fødsel og spedbarnstid blir vanskeligere når det er uønsket. De ungene som kom på barnehjem var ikke ønsket, mødrene ble ikke glad i de ungene. Jeg ville følt avsky mot det barnet som hadde ødelagt så mye for meg og mine muligheter, som tvang meg til å ha bånd med en mann jeg ikke ville være knyttet til. Tror du alle de ungene som ble forlatt eller drept før abortloven er et tegn på at man blir glad i et barn uansett etterhvert? Les linkene jeg har lagt ut og prøv å sett deg inn i at det finnes andre verdener enn din lille rosa boble der man automatisk elsker barnet man bærer. Noen ønsker seg faktisk utdanning, karriere og kontroll over eget liv også.

Få deg litt fantasi.

Jeg vet da det, Mim. Jeg reagerer bare på den bombastiske tonen. Du ville absolutt ikke blitt glad i barnet ditt om svangerskapet ikke var ønsket, du ville ha følt avsky mot barnet. Ville du faktisk det? VET du at du ville det? Jeg kan fint sette meg inn i det å få et uønsket barn, hadde jeg blitt gravid nå hadde jeg gått inn i en langvarig dyp depresjon, jeg er LIVREDD for å bli gravid nå. Jeg hadde dødd! Allikevel kan jeg aldri tenke meg at jeg hadde følt avsky mot mitt eget barn, og jeg kan i hvertfall IKKE si at jeg garantert hadde gjort det.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det er her vi er forskjellige. Jeg tror ikke jeg ville klart å føle avsky mot et barn uansett. Jeg kan ikke se hvordan et barn kunne ødelagt noe som helst for meg. Jeg ser hvordan jeg kunne ødelagt mye for meg selv eller en mann (ved voldtekt) kunne ødelagt mye for meg, men ikke at barnet kunne gjort det. Jeg ser barnet som en uskyldig tredjepart. Jeg kan føle avsky mot mennesker, men da overfor mennesker som faktisk har gjort meg noe galt. Jeg klarer ikke å avsky mennesker bare fordi de er til.

Der deler eg synet ditt til fulle.