Snakk pent til barna, sier Jesper Juul

[Harriet Vane]

Dette tar jeg som en selvfølge eller rettere sagt som en grunnleggende del av sivilisert adferd. Man har skrike-familier, der foreldrene skriker til ungene og ungene skriker tilbake og til hverandre, og man har familier der man har en skikkelig tone. Jeg snakker pent til andre og forlanger å bli behandlet på samme vis.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Dette tar jeg som en selvfølge eller rettere sagt som en grunnleggende del av sivilisert adferd. Man har skrike-familier, der foreldrene skriker til ungene og ungene skriker tilbake og til hverandre, og man har familier der man har en skikkelig tone. Jeg snakker pent til andre og forlanger å bli behandlet på samme vis.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

[Wit]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Her bikkes det til tider iallfall.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og så har du det store flertallet av "midtimellomfamilier", der man stort sett snakker pent til hverandre, men der det bikker for både små og store i blant.

Jepp.

Ellers må jeg si at jeg har en prinsippiell motforestilling mot det som står i artikkelen linket i hovedinnlegget. Og min prinsippielle motforestilling går på at jeg syns følelser generelt ikke skal undertrykkes. For meg blir det litt for mye "fasade" hvis man alltid skal være nødt til å opptre høflig, dannet og snakke behersket.

Til og med på jobb kan jeg bli sint, og da hender det jo at stemmebruken min bærer preg av det, ja til og med ordbruken. Men fra DET og til å "skjelle ut" folk - det mener jeg er et langt sprang.

Jeg kan godt være sint på ungene, og de kan være sinte på meg. Men vi skjeller ikke hverandre ut av den grunn. Jeg stiller meg jo ikke opp og brøler og lekser opp for dem hvor dumme og udugelige de er. Men blir jeg sint, ja så synes det.

Jeg synes ikke en gang det er galt av meg enkelte ganger med høy og klar stemme å si "SLUTT!!!" i stedet for "lille venn nå hadde jeg satt pris på om du følte for å slutte å rive ned papirhaugen min " Men på den annen side - jeg anser det som helt galt å skrike "SLUTT MED DET DER DIN JÆVELUNGE, MÅ DU ALLTID GJØRE SÅNN???!.

Men altså - hvorfor skal man skjule at også voksne har følelser? Meg ikke forstå.

[Polyanna]

Det syns jeg også var uklart, bina. Men jeg VET at JJ ikke mener at man skal undertrykke sinne. Det er "skjenn som metode" jeg tror han reagerer på.

Men jeg kjenner jeg er litt rådvill på grenseoppgangene her.

[Pebbles]

Fasadefamilie må vel være noe av det verste jeg vet.

Når jeg blir sint, så synes det. Men jeg prøver å holde meg for godt til å "skjelle ut", akkurat som deg, bina.
Å kjefte og å skjelle ut er respektløst og det oppleves ydmykende for den som befinner seg i den andre enden.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Det syns jeg også var uklart, bina. Men jeg VET at JJ ikke mener at man skal undertrykke sinne. Det er "skjenn som metode" jeg tror han reagerer på.

Men jeg kjenner jeg er litt rådvill på grenseoppgangene her.

Jeg har ikke inngående kjennskap til JJ, men jeg har også oppfattet han dithen tidligere at man ikke skal undertrykke verken sinne eller andre følelser. Derfor reagerte jeg så negativt på denne artikkelen - for her fikk jeg følelsen av at målet var å "opptre dannet og høflig" til enhver tid, og det syns jeg ikke man skal forlange verken av barn eller voksne.

Skjenn som metode - joda, jeg er tilbøyelig til å være enig. Men det er like mye fordi jeg er i mot alle straffe-metoder. Enten det er å kjefte, avvise, isolere, inndra lørdagsgodt, sette på en stol - så lenge det er en metodikk i det, at man bruker det som et ledd i en plan, så liker jeg det ikke. Jeg har større tro på at foreldre og barn samarbeider, og at man har lov til å uttrykke følelser på både godt og vondt. Jeg misliker skjemaer, trusler og straff.

Men altså, som MENNESKE, ikke bare som mor, jeg kan bli både sint, lei meg, provosert, forbannet, glad, trist - ja jeg kan til og med bli urimelig. Det har hendt, både på jobb og hjemme. Og jeg tenker som så at "aldri så galt..." og så videre - for når jeg er urimelig, så er spørsmålet hvordan jeg håndterer dette. Hvis jeg etterpå innrømmer for motparten at jeg VAR urimelig, ber om unnskyldning for dette, og så bidrar til konstruktive løsninger - da mener jeg at jeg er godt forbilde for ungene mine. For ungene mine er OGSÅ urimelige enkelte ganger. Målet mitt er ikke at de skal undertrykke sine følelelser, men at de skal lære å håndtere følelsene, og at de skal kunne rydde opp etterpå hvis de har gått over streken. Hvis jeg var en "fasade-mor" som aldri ble sint, aldri ble lei meg, aldri ropte, aldri skrek, aldri gråt - da ville jeg følt at jeg var et dårlig forbilde.