Reaksjoner på hemmelig bryllup?

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Jeg tror ikke det har noe med festen å gjøre. Jeg tror det dreier seg om at man tror og tenker at slike ting deler man i et vennskap eller med nær familie. I hvert fall forteller om det på forhånd.

Opprinnelig lagt inn av Isbjørnen, her.

Jammen, det er jo helt utrolig at enkelte ikke klarer å være glad på andres vegne. De kan i allefall late som.

Jeg tror ikke det handler om ikke å være glad på andres vegne, men om et ønske om å få være med å dele gleden.

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Om det hadde vært noen andre jeg kjenner ville jeg ikke reagert, kun med lillesøster.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Men alt dette er jo å sette deg og dine behov og ønsker først.
Hvis hun og mannen virkelig ville noe annet, så er det jo deres dag, det er de som burde få drømmedagen slik de ønsker.
Man gifter seg jo for sin egen del, ikke alle andres.
Jeg klarer ikke helt å skjønne tankegangen, jeg blir glad så lenge brudeparet får den dagen de vil jeg, uansett hvordan det blir gjennomført. Jeg tenker overhodet ikke på hva jeg evnt. skulle ønsket da, det som betyr mest er jo at de får det som de vil.

[T-bone]

Opprinnelig lagt inn av Aminta, her.

.
Man gifter seg jo for sin egen del, ikke alle andres.

Helt enig! Det er det forelskede paret som er hovedpersonene og som må finne måten å markere ekteskapsinngåelsen på den måten som passer de best.

Selv giftet jeg meg ikke "hemmelig", men noen synes det var ganske sært at jeg ikke hadde fortalt det til mine arbeidskolleger før det skjedde. Og det er jeg ganske enig i, jeg er litt sær.

Forloveren min dro kaninen opp av hatten og giftet seg helt uvarslet og "hemmelig" (slik ordet brukes her, det var jo ingen hemmelighet etter det hadde skjedd) kun få uker etter alt ståheiet med mitt eget bryllup. I ettertid ser jeg at jeg nok ville foretrukket samme opplegg som han.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av ~TM~, her.

For min egen del må jeg bare innrømme at jeg ville blitt meget skuffet om min kjære lillesøster hadde giftet seg uten å fortelle meg om det. Hun hadde ikke trengt å invitere meg på noen fest, men selve vielsen ville jeg gjerne ha hatt med meg. Det ville betydd utrolig mye for meg. Det er ikke det samme som at jeg ikke ville gledet meg på hennes vegne, men jeg ville vært skuffet over å ikke få lov å være vitne til en så stor hendelse i livet hennes. Vi står hverandre nært, så det ville forundret meg meget om så skjedde.

Om det hadde vært noen andre jeg kjenner ville jeg ikke reagert, kun med lillesøster.

Man kan riktignok ikke noe for hvordan man føler, men hvis bryllupet hadde vært et faktum, burde du holde deg for god til å si noe til henne.

[Lilith]

Min venninne giftet seg hemmelig. Vi hadde snakket om å være hverandres forlovere, og da jeg og mannen bestemte oss for å gifte oss, ba jeg selvsagt henne om å være min forlover. I bryllupet vårt får vi vite at de giftet seg hemmelig en måned før oss, med noen naboer som de ikke kjente så godt som forlovere. JA, jeg følte meg skuffet. Flott at de giftet seg, helt greit at de ville gjøre det hemmelig, men hadde jeg visst at hun ikke hadde tenkt å ha meg som forlover, så hadde jeg kanskje ikke følt meg forpliktet til å ha henne som forlover heller. Faktisk så føler jeg at det giftermålet kom på den tiden og så overraskende fordi hun også ville være gift, og derfor hadde mast seg til en hemmelig seremoni med mannen bare for å bli gift før meg. Det kan være så barnslig som det bare vil, jeg tror likevel det er en sannhet i det der et sted. Etter bryllupet mitt har vi hatt veldig lite kontakt.

Ikke at jeg hadde noe stort behov for å være forlover, snarere tvert i mot, jeg var nybakt mor til tvillinger og fryktelig sliten på den tiden, men det er snarere mangelen på tillit og ønske om å dele noe med sine venner og kjære jeg har problemer med.

Og for ordens skyld: Jeg har aldri sagt noe om hva jeg følte eller hvor skuffet jeg ble til henne. Husker ikke hva reaksjonen min var, det var vel noe sånt som: Åhhja, gratulerer Jeg regner vel likevel med at hun vet hva jeg følte om saken.