Er det galt å rose barn? (Aftenposten)

[him]

Jeg anbefaler en bok som heter feedback av Guro Øiestad, når det gjelder dette med feedback. Dette er en bok som går mye dypere når det gjelder dette med "ros". Hun nevner også det som er problemet med "å se" andre følelser - at det kan oppleves som invaderende.

Jeg synes absolutt ikke det er galt å rose barn i det hele tatt. Men ros er ikke det samme som det å være i en empatisk dialog med barnet. Og man kan ikke erstatte en empatisk dialog med ros - og heller ikke vica verca.

Fluke: Jeg oppfatter at forskjellen mellom ros og anerkjennelse er at ved ros er det prestasjoner eller ytre ting som blir dratt frem. (For ei nydelig tegning, så fin du er i den buksa, herlig navn du har, du er så flink å hjelpe meg) mens ved anerkjennelse skal man sette ord på (og vurdere positivt) følelsene hos deg selv og barnet. (Jeg blir glad når du hjelper meg, det ser ut som om du elsker å leke i vannet, blir du sint når du ikke får pølse)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg oppfatter at forskjellen mellom ros og anerkjennelse er at ved ros er det prestasjoner eller ytre ting som blir dratt frem. (For ei nydelig tegning, så fin du er i den buksa, herlig navn du har, du er så flink å hjelpe meg) mens ved anerkjennelse skal man sette ord på (og vurdere positivt) følelsene hos deg selv og barnet. (Jeg blir glad når du hjelper meg, det ser ut som om du elsker å leke i vannet, blir du sint når du ikke får pølse)

Ja, det erhelt klart en forskjell mellom disse to tingene, men bruker ikke vi foreldre en OK blanding av begge deler, da? Eller er jeg fryktelig naiv nå? Det siste vi trenger er foreldre som er så usikre på om de skal gi ros i en gitt situasjon, at de nesten alltid velger det bort. Det kan nå umulig være noe bedre enn litt unødvendig/overdreven ros.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja, det erhelt klart en forskjell mellom disse to tingene, men bruker ikke vi foreldre en OK blanding av begge deler, da? Eller er jeg fryktelig naiv nå? Det siste vi trenger er foreldre som er så usikre på om de skal gi ros i en gitt situasjon, at de nesten alltid velger det bort. Det kan nå umulig være noe bedre enn litt unødvendig/overdreven ros.

Jeg har ikke peiling på hva andre foreldre enn meg gjør. Jeg synes det er interessant med kommunikasjon og har sikkert en veldig akademisk tilnærming til det.

Jeg oppfatter det ikke som om det er mange i mitt nærmiljø som bruker kommunikasjon på en bevisst måte, som et "instrument". De fleste kommuniserer nøyaktig slik de er vant til at kommunikasjon skal foregå. Alså som en imitering, ikke som en bevisst verktøy.

Empatisk dialog er ikke et nytt begrep. Det var Sokrates som "oppfant" det og det blir benyttet i såkalte prep-kurs (kurs om samliv), i kognetiv psykologi og i den "nye" barneoppdragelsen (som Jesper Juul er en del av).

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

Men hva er alternativet i en slik stund da? Å si til barnet at "Jeg har det så travelt akkurat nå at jeg ikke er i stand til å gi deg adekvate tilbakemeldinger på tegningene du viser meg akkurat nå. Så for å unngå overfladisk ros har du valget mellom å vente med å vise meg flere tegninger til jeg har tid til å vurdere dem ordentlig eller du kan vise meg tegningene, men da må jeg dessverre forholde meg taus i forhold til dem"?

Altså, alt til sin tid. Noen ganger er situasjonen sånn at rosen kanskje kan bli litt overfladisk, men poenget er vel at man skal gå inn i en ekte dialog og vise empati så ofte det lar seg gjøre, og så får man heller akseptere at det av og til oppstår situsjoner hvor et litt tomt "den var fin" tross alt er bedre enn "argh, ikke forstyrr meg med de tegningene akkurat nå. Ser du ikke at jeg har det travelt!"

[him]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hva er alternativet i en slik stund da?

Som jeg sier så synes jeg det er helt OK med slike "tomme" fraser, jeg mener bare at man bør være oppmerksom på at man da har levert fra seg en "tom" (og helt OK) frase og ikke ektefølt ros eller en empatisk dialog.

Disse tingene er forskjellig og utfyller hverandre. De erstatter ikke hverandre.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Disse tingene er forskjellig og utfyller hverandre. De erstatter ikke hverandre.

Nemlig. Vi er jo egentlig enige, ser jeg.

[Skilpadda]

Dette er en veldig interessant diskusjon. Jeg har også blitt mer bevisst på hvordan jeg snakker til sønnen min av å lese det f.eks. Polyanna (og Jesper Juul) skriver om det. Og jeg merker at jeg har et bittelite filter på ordet "flink", og tenker meg om et halvt sekund ekstra før jeg bruker det, vurderer om jeg kan/bør si det annerledes. Ofte omformulerer jeg med "fint" i stedet, hvis det bare er en kjapp melding; "så fint at du tok på deg jakken selv" i stedet for "så flink du er som tok på jakken selv". Men jeg bruker gjerne "flink" hvis det faktisk er en prestasjon det er snakk om, f.eks. ved å legge til "Du har blitt veldig flink til å lukke glidelåsen selv" e.l.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

Nettopp, det blir litt sånn samlebånd, men det er vel også greit, når man får tegninger som produseres på samlebånd. "Takk, den var fin" holder ofte. Man trenger jo ikke gå inn i en "ekte dialog" med barnet på hver eneste lille detalj som skjer i løpet av dagen. (Jeg trodde ikke du mente det heller, altså, det var bare en observasjon.)