Et av de største marerittene foreldre kan oppleve

[Maiken38]

I går kjørte jeg i god tid for å hente datteren min på skolen. Det var 30 minutter til hun sluttet. Men pytt jeg får lese igjennom dagens avis mens jeg venter. I det jeg skal til å parkere ser jeg læreren til min datter springe i alle retninger. Vel! jeg parkerer og stiger ut av bilen. Tenkte å trekke litt frisk luft før jeg skal lese litt i avisen. Men så igjen ser jeg frøken springe i alle retninger men denne gang var det flere lærere som farer i alle retninger.

Jeg går da bort til læreren og spør, leter dere etter noe?…… Svaret får panikken til å spre seg i hele kroppen. Ja! Vi leter etter din datter…………… Hva er det du sier høre jeg meg selv si. Men men men hun pleier da aldre å stikke av henne sier jeg. Nei! sier læreren. Men hun trodde tydeligvis at dagen var over for hun har tatt med seg alle tingene sine. Ja! men hun pleier da alltid å vente til jeg kommer inn i gangen og henter henne. Jeg kjente bare at panikken sprette seg til vær en celle i kroppen.

Vi ble enig om at jeg måtte kjøre er runde og se om hun var på vei hjem. Har vel aldre kjørt så frekt i mitt liv. Det var vel en smule rally over helt greia. Hun var ikke til å se noen steder. Gråten begynte å presse seg på og etter en vel halvtime ringte mobilen. Dem hadde funnet henne i skogen bak skolen.

Jeg forter meg tilbake. Og får en redd liten pike på 7 år i hendene mine som trodde at mammaen hennes hadde forlatt henne sånn som pappaen hadde gjort. Ja! men mamma jeg ventet og ventet på deg (gråter hun). Men du kom jo aldri, så jeg gikk en tur i skogen for og ikke savne deg så mye (kom det stille).

Hun hadde vært borte i ca 40-45 minutter. De verste minuttene i en foreldres minne og jeg tror det ble en lærepenge for datteren min også. Det skjedde kun for at frøken ikke hadde fått gidd beskjed skikkelig før dem skulle bytte klasserom. Så da dem gikk ut av klasserommet, trodde min datter at dagen var over og nå skulle hun glede mammaen sin med å stå klar til henting på skoleplanen.

Nå puster jeg lettet ut og håper aldri man opplever noe sånt igjen.