Melanie Griffith og meg

[kie]

I forigårs pyntet vi juletreet. Mannen som alltid tar feil, har også hukommelse som en gullfisk og hadde derfor glemt hvilket lure sted julepynten fra i fjor lå hen. Det vil si, han kom på det i siste liten, men før det hadde jeg altså kjøpt nytt på Ikea. Og, typisk nok, så måtte alle tråder festes i hver eneste kule, snøfnugg etc. Noe av pynten var dessuten overstrødd med glitter. Masse glitter.

Men treet ble da pyntet og ble faktisk veldig fint.

I går var det om å gjøre å forte seg ut for å handle de siste tingene. Så jeg gjorde det. Fortet meg, altså. Og aldri har jeg møtt på så mange smil som i går. “Her er julestemningen på plass!”, tenkte jeg fornøyd. Alle smilte og ønsket meg god jul. Det var rent rørende.

Det var ikke før jeg kom hjem at jeg skjønte hvorfor de smilte. I all min iver etter å forte meg avgårde til butikkene, hadde jeg visstnok både kledd på meg og pusset tenner etc. Men jeg hadde glemt å se meg i speilet. Mannen kunne leende fortelle meg at jeg hadde glitter i hele ansiktet. Ikke rart folk ble glade av å se meg.

Fjeset ble skrubbet både i går og i dag. La meg bare si en ting; glitter setter seg overalt! Overalt!

Som seg hør og bør er det sykdom forbundet med julen. I år er det visst forkjølelsessår som er tingen. I dag våknet jeg nemlig med tre - 3 - stykker pent fordelt. Tre verandalepper, kan man kanskje kalle det. Det ser rett og slett ut som om jeg har tatt collageninnsprøytning selv i fylla. Noe jeg er rimelig sikker på at jeg ikke har. Men jeg ser nå sånn ut allikevel.

Jeg føler meg litt som Melanie Griffith på etter-bildene.

Så med nyskrubbet fjes og trutmunn vil jeg med dette ønske dere alle en riktig god jul.