Det er et folkehelseproblem at folk tar tankene sine altfor alvorlig

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Helt enig, og av og til er jeg usikker på hvor balansen mellom "det hjelper å snakke om det" og "få hodet ut av egen navle og slutt å overanalysere alt man føler og tenker rundt enhver situasjon" går.

Å finne balansen der krever ganske mye vilje.

Det er veldig mye innenfor selvutviklings og veiledningsbransjen som er utrolig navlebeskuende fokusert. Mye av dette kommer i glossy innpakning og tilbyr "o store mening med livet" som om det finnes i egen navle.

Seriøse opplegg hvor det balanseres er ikke behagelige. Ergo krever de litt mer vilje til å jobbe enn de oppleggene som graver fram følelser og bare stryker medhårs.

Man må kjenne egne reaksjoner og ha bearbeidet en del for å være i stand til å holde et godt utadrettet fokus, men da må også det tunge ansvarsarbeidet tas slik at det ikke ender i en offersuppe.

En del poppis opplegg innenfor coaching går i motsatt retning også. Det blir så suksessfokusert at det også ender i navlebeskuelsen. Det egner seg godt som flukt fra det man sliter med, men blir slitsomt å leve med i lengden.

Problemet ofte er shoppingen. Møter man motstand så kan man bare bytte veileder.

Jeg tror aldri jeg kan nevne ansvar nok ganger. Jeg har til tider lyst til å hyle det etter lykkelovende guider i navlelo.

Livet stinker til tider og livet er bra til tider og folk er folk. Det må vi deale med. Noen ganger trenger vi hjelp, men da må vi være villige til å også ta ansvar og også å løfte blikket når det er tid for det.