"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Pebbles]

Jeg er veldig intereressert i denne diskusjonen - men jeg er i den kjedelige situasjonen at jeg er veldig enig i det som både bina og Mim sier - og havner derfor kanskje i den noe kjedelige "på den ene siden... og på den andre siden .... bla,bla,bla.... gylden middelvei..." - kategorien.

Men altså, det jeg kunne tenke meg å høre mer om fra Mim, Kasia og de andre på "den siden" hvor de mener grensen går for når foreldre faktisk er for fraværende.

Regner med at vi alle mener at å plassere barn på kostskole for kun å se dem i ferier er en grad av fraværenhet som er skaldelig for barn.
Med utgangspunkt i det som det ene ytterpunktet, og en "gammeldags" familiesituasjon med hjemmeværende mor som alltid har tid og storfamilie rett rundt døra som det andre - hvor går grensen for at man ikke tar seg skikkelig av barna sine?

(Og da tenker jeg ikke på et eksakt timeantall per arbeidsdag, eller et nøyaktig antall for hvor mange ganger det er ok å ha barnevakt per uke - men en litt mer helhetlig og generell betraktning.)

Jeg tenker ikke på "barnemishandling" som målestokk her.
Et barn trenger ikke å havne innunder kategorien "mishandlet barn" for ikke å ha det bra. Jeg synes at om et barn blir skadelidende i form av lavt selvverd (som en følge av ikke å bli prioritert høyt nok ) så er det ille nok, om det ikke er direkte mishandling.

Min mening er at det ikke er bra for barn om den ene av forelderen jobber så lange dager at det ikke ser barnet på hverdager i det hele tatt over ett eller flere år av barnas liv.
Jeg tenker også et det ikke er bra for et barn om den ene eller begge av foreldrene tilnærmet aldri kommer på arrangementer barnet er en del av ( avslutninger, oppvisninger, sportsaktiviteter).

Det er flott om man har andre voksenpersoner som er gode omsorgspersoner for barnet. Men det må være en balanse med tid og omsorg fra foreldrene.
For ingen kan erstatte foreldrenes rolle i et barns liv.
(Hvorfor er det ellers slik at selv mishandlete barn beskytter mor og far? Og hvorfor er det ellers slik at forsømte barn ofte aldri blir ferdig med å lengte etter annerkjennelse fra den forelderen som har sviktet?)

For meg er det ingen tvil om at gode foreldre kan jobbe mye i perioder og likevel være glimrende foreldre.

Men det finnes også dårlige foreldre. Og disse vil prioritere bort barna - noen med fest og fyll - andre kanskje med å la seg oppsluke av jobb.