22. juli - to år etter

[Pappalille]

Jeg hadde ingen på Utøya, men et familiemedlem i høyblokka. Vi trodde ikke hun hadde kommet seg ut, men det viste seg at hun bare hadde glemt igjen mobilen sin.

Jeg mener at det å være norsk er grunn nok til å være berørt. Vi ble røsket ut av dundynene våre og fikk verdens harde realiteter tredd nedover ørene. Denne dagen er så tøff og vond for meg at jeg har trøbbel med å komme meg gjennom den uten å gråte.

Jeg har enda mareritt, og dette er enda så sårt for meg at jeg trekker meg fra alle samtaler om emnet, minneprogrammer på tv ville bare være selvplaging, og bilder av de drepte og skadede gir meg magevondt og stressknuter i nakken. Jeg føler meg helt hysterisk, samtidig som det alikevel føles rett å reagere sånn på noe så intenst grusomt.

Dette er ondskap. Ren og uforfalsket, og utsagn som de tidligere nevnte hadde virkelig fått meg til å ta bunntenning. Og når jeg tenner, da brenner det. (ref. tråden om Øygard der jeg verbalt filleristet fremmed dame på butikken. )

Det er viktig at vi alle, med vettet i behold, reagerer og reagerer sterkt på tullball og farlig oppgulp om hendelser som de som skjedde den 22. juli i 2011.