Barnehagetilvenning

[Charlie]

Barnehagetilvenningen gikk helt klart mye lettere for barnet på 9 måneder enn for barnet som ikke begynte før h*n var 14 måneder. Da hadde fremmedskrekken begynt å ta en plass. Lille var sånn sett ennå mer "ukritisk" til fremmede, og fikk derfor en enklere overgang. Tenker jeg. Så snart det fremmedskrekk-vinduet åpner seg rundt ettårsalder mener jeg det blir vanskeligere for andre voksne å komme "innenfor". Derfor syns jeg det er positivt å begynne tidlig heller enn sent. Da jeg var liten var det 3 mnd. permisjon, og vi ble da passet på bøgda vi, om det ikke var bhg-plasser (..det var det ikke. Mange dagmammaer, praktikanter og hushjelper som passet unger. Ofte ved at ungene rant rundt i gata og passet seg selv).

Ellers tenker jeg det er positivt og et sunnhetstegn at barnet gråter når mamma eller pappa går, og at mamma eller pappa er ønsket av barnet. Alternativet er virkelig ikke særlig hyggelig i tenke på. (Nei, jeg sier ikke dermed at det er ok å gråte i timevis eller noe i den duren). Det som er viktig er at foreldrene viser barnet at de har tillit til at det er fint i barnehagen og at de som tar hånd om barnet kan roe det, og at barnet får det fint etter at foreldrene har gått. Og det opplever jeg at vår barnehage håndterte bra, og la stor vekt på hvordan det skulle skje. Og ja - jeg tror sikkert at foreldrene merker det om barnet ikke er trygt i barnehagen.