Bøker lest i 2013

**Toffskij** · 03-05-13, 14:37

1. Jasper Fforde: The Eyre Affair
Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember. Den har jo sine svakheter (blant annet ganske langdryg eksposisjon), men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig.

2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake
Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent.

3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’.

4. Charles Dickens: Great Expectations
Great Expectations er alt Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk.

5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables
Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell.

6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza
Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe.

7. David Mitchell: Cloud Atlas
Jeg begynte på denne med skepsis etter å ha sett den overlessede og skamløst new-age-fortolkende traileren til filmatiseringen, men boka sparket meg kjapt ut av det. Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen.

8. Simon Stranger: Mnem
Mnem er som en Prezi-presentasjon, den kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien om Peter, Oliver og Nems første dager. Dessuten hadde han ikke trengt å vente til anmeldelsesforslagene på siste side med å være morsom.

9. Ned Beauman: The Teleportation Accident
Nokså tilfeldig trukket ut av fjorårets Booker-longlist fordi det var den som så morsomst ut. Og genuint vittig var den virkelig. Den har også et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering.

10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman)
11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman)
Påske-Sandman-raptus. Denne gangen ble jeg helt forhekset av guided view-modusen i Comixology-appen; jeg er jo egentlig en sjuskete skråleser, så det var noe av en åpenbaring å bli tvunget til å lese rute for rute. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken i Ramadan er noe helt spesielt.

12. Hilary Mantel: Wolf Hall
Hilary Mantel har sagt at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott, og denne boka er da også tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive personen jeg har støtt på.

13. Knut Hamsun: Victoria
Dette var en ganske annerledes opplevelse enn forrige gang jeg leste den (var jeg 15?). Nå ser jeg ikke star-crossed lovers, nå ser jeg en selvsentrert og oppslukt kunstner som bruker kjærligheten som drivstoff og som egentlig ikke ønsker å leve den ut. Victoria er ikke en person for ham, men en drøm og et ideal. Best å ikke ødelegge det.

14. Hilary Mantel: Bring up the Bodies
Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.»

15. Terry Pratchett: Dodger
Pratchett er fortsatt med oss, og denne gangen serverer han en overdådig røverhistorie om den viktorianske underverdenen (for det meste kloakksystemet), som er minst 50 % Dickens, men med en veldig pratchettsk helt. Dickens er med, forresten, og det er nesten alle andre også. Lurer fortsatt litt på hva jeg synes om forholdet mellom Dodgers overveldende suksess og den mørke tragedien som også finnes i boka.

16. J.M. Coetzee: Summertime
Selv om det bare er april, ligger dette godt an til å være årets leseopplevelse. Coetzee treffer meg visst aller mest når han er selvbiografisk, og jeg tror Summertime er den klart beste av de tre (selv om Boyhood og Youth også er fantastiske). Coetzee leverer en perfekt og kunstferdig knute av fiksjon som man nesten blir redd for å ødelegge med grove biografiske fakta. Les den!

17. Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence
En helt utenom det vanlige skremmende dystopi med et nært og realistisk scenario (klasseopptøyer i New York), og veldig lett gjenkjennelige hovedpersoner (ubrukelig intellektuell middelklasse) som på en overbevisende måte reagerer altfor seint. Den er skrevet som en tolvårings dagbok, og språket endrer seg svært virkningsfullt med henne etter som familien krysser grensa mellom oss og dem.

18. Julian Barnes: The Sense of an Ending
Elegant og fiks liten bok som får deg til å revurdere den helt når du kommer til siste side. Også veldig fin som meditasjon over hukommelse, historie, selvforståelse og sannhet.

03-05-13, 14:37	#11
Toffskij kamerat Medlem siden: Sep 2006 Innlegg: 28.893 Blogginnlegg: 693	Sv: Bøker lest i 2013 1. Jasper Fforde: The Eyre Affair Det var helt uunngåelig å lese denne om igjen etter de store Brontë-dosene i desember. Den har jo sine svakheter (blant annet ganske langdryg eksposisjon), men Thursday Next er verdens kuleste heltinne, mr. Rochester blunker til deg med jevne mellomrom, og Thornfield Hall-sekvensen på slutten er vidunderlig. 2. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake Mer japansk matmanga. Det er et hardt liv, på den ene siden passer ikke fransk hvitvin til sjømat (brings out the fishy taste!), og på den andre siden er japansk sakeindustri håpløst korrupt og inkompetent. 3. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Rice Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’. 4. Charles Dickens: Great Expectations Great Expectations er alt Oliver Twist ikke er. Den er kort og økonomisk, den har en spill levende hovedperson full av høyst gjenkjennelig tvil og utilstrekkelighet. Joe Gargery er kanskje verdenslitteraturens elskeligste, og miss Havisham er ganske sikkert en av dens mest foruroligende. Det er en bragd at hun ikke er komisk et eneste øyeblikk. 5. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Vegetables Arrogant gastrofantastfar og ditto sønn braker sammen i kål- og nepeduell. 6. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Ramen and gyoza Du trenger én mann som kan lage nudler og én som kan koke suppe. 7. David Mitchell: Cloud Atlas Jeg begynte på denne med skepsis etter å ha sett den overlessede og skamløst new-age-fortolkende traileren til filmatiseringen, men boka sparket meg kjapt ut av det. Seks overveldende forskjellige historier, overveldende forskjellig fortalt, nydelig svøpt om den sentrale The Road-aktige postapokalyptiske fortellingen. Man skulle trodd at et så fortolkningshungrig opplegg kunne vært irriterende, men det er rett og slett a smacking good read. Som etterlater deg med et visst håp om at det kan bli små lommer av Civ’lize, selv i den mørkeste timen. 8. Simon Stranger: Mnem Mnem er som en Prezi-presentasjon, den kan på et hvilket som helst punkt zoome milevis ut eller langt inn i og bak en detalj i den ellers lineære hovedhistorien. Dette liker jeg, og den strenge strukturen som følger byplanen i det originale Nem. Samtidig blir jeg irritert av den stadige fugleperspektiv- og futurumfortellingen, og tror forfatteren ville stått seg på å engasjere seg varmere i historien om Peter, Oliver og Nems første dager. Dessuten hadde han ikke trengt å vente til anmeldelsesforslagene på siste side med å være morsom. 9. Ned Beauman: The Teleportation Accident Nokså tilfeldig trukket ut av fjorårets Booker-longlist fordi det var den som så morsomst ut. Og genuint vittig var den virkelig. Den har også et ellevilt, barokt plott som stort sett greier å holde styr på alle trådene (tentaklene?) og et uforglemmelig skrudd persongalleri. Men innerst inne er den en ganske alvorlig bok om rotløshet og ansvar – det siste disse folka trenger, er teleportering. 10. Neil Gaiman: Fables and Reflections (Sandman) 11. Neil Gaiman: Brief Lives (Sandman) Påske-Sandman-raptus. Denne gangen ble jeg helt forhekset av guided view-modusen i Comixology-appen; jeg er jo egentlig en sjuskete skråleser, så det var noe av en åpenbaring å bli tvunget til å lese rute for rute. Det er vanskelig å trekke fram høydepunkter, men den arabiske estetikken i Ramadan er noe helt spesielt. 12. Hilary Mantel: Wolf Hall Hilary Mantel har sagt at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott, og denne boka er da også tvers igjennom et enmannsportrett av Thomas Cromwell, og et helt makeløst godt og intenst et. Han er kanskje den mest levende fiktive personen jeg har støtt på. 13. Knut Hamsun: Victoria Dette var en ganske annerledes opplevelse enn forrige gang jeg leste den (var jeg 15?). Nå ser jeg ikke star-crossed lovers, nå ser jeg en selvsentrert og oppslukt kunstner som bruker kjærligheten som drivstoff og som egentlig ikke ønsker å leve den ut. Victoria er ikke en person for ham, men en drøm og et ideal. Best å ikke ødelegge det. 14. Hilary Mantel: Bring up the Bodies Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.» 15. Terry Pratchett: Dodger Pratchett er fortsatt med oss, og denne gangen serverer han en overdådig røverhistorie om den viktorianske underverdenen (for det meste kloakksystemet), som er minst 50 % Dickens, men med en veldig pratchettsk helt. Dickens er med, forresten, og det er nesten alle andre også. Lurer fortsatt litt på hva jeg synes om forholdet mellom Dodgers overveldende suksess og den mørke tragedien som også finnes i boka. 16. J.M. Coetzee: Summertime Selv om det bare er april, ligger dette godt an til å være årets leseopplevelse. Coetzee treffer meg visst aller mest når han er selvbiografisk, og jeg tror Summertime er den klart beste av de tre (selv om Boyhood og Youth også er fantastiske). Coetzee leverer en perfekt og kunstferdig knute av fiksjon som man nesten blir redd for å ødelegge med grove biografiske fakta. Les den! 17. Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence En helt utenom det vanlige skremmende dystopi med et nært og realistisk scenario (klasseopptøyer i New York), og veldig lett gjenkjennelige hovedpersoner (ubrukelig intellektuell middelklasse) som på en overbevisende måte reagerer altfor seint. Den er skrevet som en tolvårings dagbok, og språket endrer seg svært virkningsfullt med henne etter som familien krysser grensa mellom oss og dem. 18. Julian Barnes: The Sense of an Ending Elegant og fiks liten bok som får deg til å revurdere den helt når du kommer til siste side. Også veldig fin som meditasjon over hukommelse, historie, selvforståelse og sannhet. __________________ Prima (0503) et Secunda (0505) “Do you find it easy to get drunk on words?" "So easy that, to tell you the truth, I am seldom perfectly sober.” (Dorothy L. Sayers, Gaudy Night)

Bøker lest i 2013

Sv: Bøker lest i 2013