Om å håndtere triste og tunge saker som står i media

[tante Veronica]

Opprinnelig lagt inn av Mani, her.

Men grusomme detaljer og bilder av situasjoner jeg aldri kan gjøre noe i forhold til opplever jeg også som vanskeligere å forholde seg til.

Det er vel akkurat det. At når en leser eller hører om det, er det allerede for sent.
Så kan tankene spinne videre på hvor mange visste dette... underveis. Og hvor lenge. Og så videre til hva skjer rundt oss så, rundt omkring i hjemmene. Som vi ikke vet om. En blir på et vis helt maktesløs og oppgitt.

Men i de situasjonene der jeg har visst, eller har hatt mistanke om overgrep har jeg meldt ifra. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Og jeg skjønner ikke hvordan mennesker som jobber med barn, i ulike etater, kan unnlate å gjøre noe i situasjoner der de oppdager slikt. En hører av og til om det, og det er for meg helt ubegripelig.