Blir vi ulykkelige av å ha barn?

[HSJ73]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Når jeg skriver at jeg blir sliten av å ha barn, skyldes det ikke at jeg savner ting som jeg pleide/drømmer om å gjøre (som den eventyreren jeg er ), og heller ikke at det er slitsomt med bleier og parkdresser og sånne praktiske ting. Det er mer "kravet" om å være til stede og til tjeneste døgnet rundt som jeg tror trykker meg på et vis. Det er noe med mas og stress som spiser meg opp - jeg er nok ingen særlig tilbakelent person som takler den slags godt.

Selvfølgelig elsker jeg også ungene over alt på jord, bare så det er sagt. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke egner meg spesielt godt som småbarnsmor, og den fordommen har nok blitt bekreftet.

Som om jeg skulle ha sagt det selv! Jeg er en introvert person, og henter dermed energi ved hjelp av alenetid. Alenetid er en mangelvare, og jeg blir tidvis desperat av denne mangelen. Jeg kan takle hundre baller i lufta på jobb, mens på hjemmebane skal det ingenting til før jeg er nær ved å implodere av stress.

Når barna er store, kommer jeg sannsynligvis til å se tilbake på småbarnsårene som gjennom et rosa slør av idyll og lykke. Midt oppe i denne fasen er jeg mest opptatt av å komme meg ut av den. Det er muligens et utslag av ikke å klare å se skogen for bare trær, for innimellom kan jeg i små glimt få et slags fugleperspektiv over livet vi lever, og (på en god dag) tenke at vi tross alt har det bra, at vi er privilegerte og at vi har vært heldige med jentene våre. Uten dette flyktige og sjeldne fugleperspektivet ser jeg bare slit, mas og stress.

Men egentlig er det overflødig med ytterligere kommentarer her, for Elinblu beskriver det akkurat som jeg føler det.