Bøker lest i 2010

[Toffskij]

1. Zadie Smith: White Teeth. (Tok alarmerende lang tid å lese, men vel verdt det. Myldrende, morsom og berørende.)

2. J.M. Coetzee: Life & Times of Michael K. (Klinisk distansert, men likevel merkelig varmt skrevet om isolasjon og kontaktløshet. Veldedighet? Pføy!)

3. Cormac McCarthy: The Road (Noe av det beste jeg har lest på lenge. Om menneskelig verdighet når alt er borte, the frailty of everything revealed.)

4. Terry Pratchett: Interesting Times. (Jeg leser alltid Rincewind-bøkene ved et uhell og hulter til bulter, men dette må da være en av de bedre. Sjarmerende eldgamle barbarer og vittig vrengt Kina.)

5. Cormac McCarthy: No Country for Old Men. (Også veldig bra, knapt og mørkt og foruroligende.)

6. Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise. (For n-te gang. Skjønner fortsatt ikke bæret av cricket.)

7. Terry Pratchett: The Truth. (Olds! )

8. Jonathan Coe: What a Carve Up! (I overkant tung på den satiriske labben, men underholdende, for all del.)

9. Terry Pratchett: Going Postal. (Må være en av de aller morsomste i hele serien. Moist von Lipwig fantastisk sjarmerende som svindler som plutselig og til sin forferdelse blir tvunget til å innse at talentene hans kan brukes til noe nyttig.)

10. Don DeLillo: Falling Man. (Den tredje virkelig gode 9/11-romanen jeg leser. Minner litt om The Road på den måten at den bruker terroraksjonen til å rive teppet bort under føttene på hovedpersonene og ser hva som skjer. Og det er jo ikke så lystelig.)

11. Terry Pratchett: Making Money. (Ikke på langt nær så morsom som Going Postal, men Moist von Lipwig er jo verdt det likevel.)

12. Terry Pratchett & Neil Gaiman: Good Omens. (Man ler ikke noe mindre tredje gangen man leser den.)

13. Evelyn Waugh: Brideshead Revisited. (Det er rett og slett underlig at jeg ikke har lest den før? Oxford, mellomkrigstida. Og så får den deg til å tenke mye på jeg-fortellerens mysterium: Charles kan umulig være så ordinær som han selv tror. Ellers hadde det ikke blitt noe Brideshead. Den katolske moralen er dog litt tung å svelge.)

14. Don De Lillo: Underworld. (Hele boka er som et stort, intrikat og ufullført puslespill – biter av folks liv passer inn i livet til Nick Shay, men det er ingen endelige historier om noen. Ikke om Nick Shay heller. Jeg skulle forklare sjuåringen hva boka jeg leste, handlet om på et punkt, og jeg kom ikke opp med noe bedre enn «Livet». Det er synd at jeg ikke fikk lest hele boka i ett.)

15. Neil Gaiman: The Graveyard Book. (Aldeles nydelig barneskildring i mørkest tenkelige omgivelser.)

16. Terry Pratchett: The Colour of Magic. (En gang må man jo ta begynnelsen også. Den ER jo ikke like bra som fortsettelsen, vimsete og heseblesende fantasyparodi som den er, men jeg lo nå høyt flere ganger læll.)