Det jeg ser som problemet med Knausgård

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Jeg er veldig uenig i din analyse av hans egen rolle i bøkene, Smilefjes.

Han tar faktisk oppgjør med seg selv på mange områder. Han beskriver et inderlig ønske om å være en god far for egne barn. Fritt etter hukommelsen, det han ønsker er at hans egne barn ikke skal huske han i detalj fra sin oppvekst. Akkurat slik han ikke husker sin egen mor, den trygge klippen. Han husker faren han var redd.

Jeg kom aldri særlig langt etter at han hadde egne barn. Men jeg fikk med meg et klart inntrykk av at han ikke søkte særlig godt etter nærhet med dem. At han liker best distanse til alle. Seg selv også. Og at han ihvertfall ikke slipper andre inn.

Jeg tror nok at han selv mener at han tar et oppgjør med seg selv. Men jeg syns ikke det virker som om det er ekte. Han virker som om han vil være suksessfull og ferdig med å lykkes uten å ha all verdens interesse for veien man faktisk må gå for å utvikle seg.

Jeg kan ikke begrunne dette bedre enn at det er mitt inntrykk. De ekte følelsene han skildrer i bøkene så langt jeg har sett er de han observerer hos andre. Hans egne følelser virker på meg som om han distanserer seg og hever seg over det meste og de fleste.