Krav og forventninger

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden. Jeg har møtt flere ungdommer (under 18 år) som det nesten ikke blir stilt krav til i det hele tatt. De gjør det de vil av lekser, de legger seg når de vil. Hvis de hoster en dag, så blir de hjemme fra skolen. Enkelte går så langt at de velger selv om de møter til timene eller ikke. Kontakter man foreldrene og forteller om skulk, så trekker de bare på skuldrene.

De fleste er enige om at skulk ikke er ok (selv om enkelte ytret andre meninger i en tidligere tråd om temaet). Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?

Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?

Hmmm. Man skal anstrenge seg, men ikke slite seg ut. Man skal gjøre så godt man kan, men ikke trenge å strekke seg ekstra hver eneste gang. Man skal ha lov til å ha dårlige dager hvor alt er et ork, og hvor man yter et minimum (som faktisk er bedre enn å ikke yte noe som helst), men som foreldre skal man være der og støtte og rådgi og forsøke å få fram det beste i barna.

Men spørsmålet er om vi foreldre til en hver tid kan vite hva som er det beste barna våre kan yte? Om de kan skrive en bedre stil. Kan vi det?

Selvfølgelig skal de gjøre lekser, de skal gå på skolen, de skal oppfordres til å gjøre sitt beste. Men jeg synes vi foreldre i all hovedak skal ha rollen som støttespillere, ikke kritikere.

Dessuten finnes det mange måter å gi kritikk på. Man kan rose for det som er bra først, og så kan man si "men hva om du feks gjør sånn og sånn i tillegg?".

Og mht tegninger så synes jeg alt mine unger tegner er fint, jeg, og for meg er tegning rekreasjon, noe de gjør for å kose seg og slappe av. Noen ganger legger de sjela i det, andre ganger blir det litt mer halvveis. Jeg skryter okke som, og henger det opp på veggen. Det ville aldri ramle meg inn i halvsøvne å kritisere en tegning.

Jeg vil ALDRI bli som mora til en av eldstemann sine norske klassevenniner. Vi var på åpen dag på skolen, datteren viste stolt fram en skrivebok for å vise hva hun hadde gjort. I stedet for å skryte, begynte moren å rette på skrivefeil . Du så bare lyset som slukket i øynene på jenta .

Jeg tror det er fullt mulig å støtte og oppmuntre unger til å yte sitt beste, og at kritikk bare gjør vondt verre.

Å ikke skryte av en 5-er fordi man mener at ungen kunne klarte en 6-er er fjollete. Det blir noe annet om man presterer vesentlig lavere enn det som kan forventes. DA kan man kanskje ta ungen for seg og spørre hvorfor. Men når det bare er nyanseforskjeller, så kan det jo like gjerne være lærerens vurdering som elevens prestasjon som er problemet. Og hva oppnår man ved å være kritisk da, bortsett fra å gjøre noen lei og stressa?