Og/å

[Toffskij]

Heftig diskusjon.

Min magefølelse sier umiddelbart «å». Mitt argument i dette tilfellet er at åpne er en hensiktsinfinitiv, som er underordnet «være (så) snill». Du kunne byttet ut å + infinitiv med en at-setning. «Er du så snill at du åpner?» Derfor er det underordning og ikke sideordning, og derfor er det sideordnende «og» ut. I konstruksjoner uten «så» er den siste muligheten ikke til stede (du kan ikke si «Er du snill at du åpner?»!). Jeg ville ikke hatt noe lyst til å bruke «og» likevel, men er vel mer åpen for den i den sammenhengen.

Språkrådet mener derimot at dette bare er én av to muligheter:

Opprinnelig lagt inn av Språkrådet

I utgangspunktet viser fortidsprøven at begge infinitivene går over til fortid:

Være snill og/å ... > Han var snill og (hjalp meg).
Være vennlig og/å ... > De var vennlige og (fjernet seg).

Formuleringer som "Vær snill og hjelp meg" og "Vær vennlig og fjern dere" må dermed være greie (på både bokmål og nynorsk). Ofte kommer det inn et så her òg, og det kan også passere: "Vær så snill og hjelp meg" og "Vær så vennlig og fjern dere"

På bokmål har det tradisjonelt vært regnet som riktigst å bruke så pluss infinitiv med å: "Vær så snill å hjelpe meg", "Vær så vennlig å fjerne dere". Infinitiven står da som utfylling til så, og vi kan si at den forteller hvor snill/vennlig det gjelder å være. På nynorsk er det tradisjon for å bruke infinitiv uten så her: "Ver snill å hjelpe meg", "Ver venleg å fjerne dykk".

Begge deler går altså an, men å kan selvfølgelig bare brukes om det faktisk kommer en infinitiv etter. Det går altså ikke an å skrive «Vær så snill å hjelp meg»!