Folks forhold til banning i dag

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Najade, her.

Jeg har ikke lest absolutt hele diskusjonen, men jeg er selv en som banner altfor mye.

Er vokst opp i et hjem hvor banning var totalt forbudt, men jeg bannet selvsagt utenfor hjemmet, det lille tenåringsopprøret unnet jeg meg selv. Som en så fint beskrev det tidligere i tråden (tilgi meg, jeg husker ikke hvem), så har tenåringer ofte en ubeskrivelig evne til å skille bruken av språk og slang, det hadde også jeg. Få konflikter på det hjemme altså.

Men etter at jeg ble voksen har nok de skillene hvisket seg ut en god del, sannsynligvis fordi jeg er nettopp det; voksen! Jeg trenger ikke å stå til ansvar for noen ang språket mitt.
Selv synes jeg det er litt flaut innimellom at jeg banner såpass mye, og at jeg ikke alltid klarer å kontrollere det.

Jeg prøver å vise hensyn dersom jeg får konkrete tilbakemeldinger, og det synes jeg er helt allright (blunker til Tito). Men jeg må si at jeg får litt dånedippen av alle de egenskapene som enkelte tydeligvis tillegger meg fordi jeg banner. Jeg tror ikke jeg har et spesielt dårlig ordforråd, og enkel er heller ikke en beskrivelse som jeg tror passer så godt på meg.
Synes det er nedlatende og fordomsfullt å tro at folk som banner er sånn eller slik, og det reagerer jeg på.

At man ikke skal kunne oppfordre barna sine til å gjøre noe bedre enn seg selv fordi det er dobbeltmoralsk skjønner jeg ikke. Viss ikke foreldre (og barn) kunne ha håp om at neste generasjon kunne gjøre ting annerledes ville vi ikke kommet noen vei, hverken med røyking, drikking, banning, høyere utdanning eller noe.
Viss man ikke klarer å skjerpe inn eget kosthold, så kan man gi opp ungenes? Den kjøper jeg bare ikke.
Jeg skjønner imidlertid at gjennomslagskraften i forhold til å fortelle ungene at banning er stygt, ikke er den samme når man banner selv.

Jeg har ikke merket at du banner særlig mye.

Jeg må få sagt at jeg ikke blir så veldig støtt av om folk banner foran meg, det er jeg vant til. Det er foran barna mine jeg er mer på vakt, og blir det for ekstremt, sier jeg fra en gang barna ikke er der. Jeg himler ikke på øynene om folk sier Herregud, eller andre ting. Folk får ha sitt språk, jeg har mitt. Men jeg synes det er synd at sensuren av banning på tv blir mer og mer borte. Jeg synes gjerne at familieprogram og barneprogram kan være fritt for banning. Og jeg synes selvsagt at det ikke er spesielt pent å høre på den ene glosen etter den andre, men det er veldig få jeg kjenner og har møtt som banner 1-3 hver eller annenhver setning. De fleste sier et banneord i ny og ne, og er ikke noe jeg henger meg så veldig opp i. Jeg hører hvert banneord, men blir ikke støtt av det. Jeg har aldri bedt noen som jeg snakker med å la være å banne så masse. De eneste gangene jeg har sagt fra, er hvis noen banner mye, eller sier herregud mye foran barna mine. Siden vi lærer barna våre opp til at vi ikke sier slike ord, fordi det er banneord for oss, må jeg få lov til å si til andre at de gjerne kan la være å si det foran barna mine. Jeg sier alltid samtidig at det ikke er så farlig foran meg, bare barna mine. Og det må jeg vel ha lov til å gjøre? Hadde dere blitt fornærmet om noen venner av dere ber dere om å la være å si enkelte ord foran barna deres?